Publisert i VG og på regjeringen.no

Det har derfor blitt flere lærere per elev, på tross av at antallet elever har økt kraftig.

Tidlig innsats er avgjørende for å forhindre at elever blir hengende etter i de første skoleårene. Det er bakgrunnen for at de fire samarbeidspartiene på Stortinget har bevilget 1,3 mrd. kroner til flere lærere i 1. til. 4. klasse de siste tre årene. Resultatet hittil er tusen nye lærere i småskolen i 2015 og 2016.


I en artikkel i VG 5. januar fremstilles det som om midlene ikke ble benyttet slik de skulle. Det er feil. Det er 986 flere lærere på 1. til 4. trinn sammenliknet med for to år siden. Selv om antallet elever i samme periode har vokst med hele 8 000 er det likevel flere lærere per elev enn det var for to år siden. Dette hadde ikke vært tilfellet om ikke samarbeidspartiene på Stortinget, med KrF i spissen, hadde øremerket midler til flere lærere for de yngste elevene.

Til sammenlikning sank antallet lærere per elev i forrige stortingsperiode, da SV satt i regjeringskontorene. Kritikken fra Audun Lysbakken om at regjeringen ikke gjør nok, blir derfor ganske hul. Heller enn å prioritere de yngste barna med permanente lærerstillinger, slik dette flertallet gjør, prioriterte den rødgrønne regjeringen et midlertidig forsøk i ungdomsskolen - et forsøk som ifølge SSB ikke ser ut til å ha hatt noen effekt på elevens læring overhode. Dette resultatet burde ikke vært overraskende: Forskning viser at lærertettheten har størst betydning for de yngste elevene. Dette var forskning SV og den rødgrønne regjeringen valgte å se bort ifra når de utformet sin skolepolitikk.

SV, sammen med blant annet Utdanningsforbundet, ønsker en norm for antallet elever per lærer i norsk skole. Det kan høres forlokkende ut, men vil i praksis slå svært skjevt ut. For det første vil en slik norm frata kommunene muligheten til å prioritere ressurser på de skolene som trenger det mest. For eksempel vil det kunne tvinge Oslo til å overføre lærere fra utsatte skoler på østkanten til skoler med landets mest ressurssterke elever på vestkanten. For det andre vil en norm nesten utelukkende komme sentrale strøk til gode, og konsentrere ressursene i kommuner som allerede har gode resultater. Det er dårlig skolepolitikk og dårlig bruk av samfunnets ressurser.

Internasjonale undersøkelser har denne høsten vist at norsk skole er på rett vei. Likevel har vi ingen grunn til å lene oss tilbake: Det er fortsatt altfor mange elever som ikke lærer seg grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning i løpet av årene på skolebenken. Vi vil at alle elever i norsk skole, uavhengig av utgangspunkt, skal lære mer. Da trenger vi stø kurs og en skolepolitikk som setter kunnskap i sentrum.