En fremmed makts ønske om overstyring

Ukrainisk minnesmerke med Olemic Thommessen innfelt
Europeisk historie er både en historie om demokratiets utvikling, og historien om hvor galt det kan gå når despoter og ideologiske fanatikere får styre. Foto: Colourbox

Den 24. november markerte ukrainerne at det er 85 år siden Holodomor, folkemordet som kostet flere millioner mennesker livet.

Den sovjetiske kollektiviseringen av jordbruket under Stalin ble gjennomført med harde midler. All eiendom, driftsmidler og besetning ble beslaglagt og lagt inn under de nye kollektivbrukene. Motstanden var stor, ikke bare blant kulakkene (bøndene), men også blant mange ukrainere som var i opposisjon mot bolsjevikene.

I 1932–1933 kom mottrekket fra Sovjetstaten. Landsbygda ble rensket for matvarer. Ikke bare ble alt kornet hentet inn, også dyr, grønnsaker og alt annet spiselig ble samlet sammen. Vinteren kom, og maten ble holdt tilbake. Resultatet var en av de verste sultkatastrofer verden har sett, og mange millioner mennesker omkom.

Historien ble forsøkt tildekket, men ble likevel et tema internasjonalt, blant annet i Folkeforbundet der nordmannen Johan Ludwig Mowinckel engasjerte seg kraftig i saken. Senere har så vel historikere som journalister bidratt til å kaste lys over de historiske fakta.

Ukrainas fremgang – en trussel for Sovjetunionen
Den kommunistiske revolusjonen hadde ikke den samme oppslutningen i Ukraina som i Russland. For å få på plass et kommunistisk og sovjetlojalt styre, imøtekom kommunistene ukrainernes ønske om en viss kulturell og økonomisk frihet. Denne friheten ble brukt, og utover på 1920-tallet var det flere utviklingstrekk i utdanningssektoren og kulturområdet som på mange måter tok opp i seg datidens moderne europeiske tenkning. Tanken var å se Ukraina som en selvstendig økonomisk aktør innenfor rammen av Sovjetunionen. Bakteppet for dette var også landets, riktignok kortvarige, selvstendighet fra 1917 til 1921.

Stalinregimet i Sovjetunionen opplevde utviklingen i Ukraina som en trussel som måtte bekjempes. Taktikken ble en av de mørkeste skygger i Europas historie, undertrykkelse gjennom påført hungersnød og millioner av døde. Holodomor er i lys av dette ikke bare en grusom hendelse i Ukrainas historie, men har også blitt et sterkt symbol på ukrainernes nasjonale kamp for frihet, og dermed en del av landets og folkets identitet.

En fremmed makts ønske om overstyring
Når Holodomor i år markeres over hele verden er det selvsagt ikke en tilfeldighet. For ukrainerne oppleves den pågående konflikten med Russland å ha klare paralleller med det som også var bakgrunnen for Holodomor – nemlig en fremmed makts ønske om overstyring. Holodomor er således ikke bare et nasjonalt traume, men også noe som forener i kampen for selv å få lov til å bestemme viktige retningsvalg for nasjonen.

Med våre øyne er markeringen av Holodomor en solidaritetshandling overfor det ukrainske folk. Men det er også en viktig påminnelse om verdien av demokrati og et samfunnssystem der makten er fordelt og balansert. Europeisk historie er både en historie om demokratiets utvikling, og historien om hvor galt det kan gå når despoter og ideologiske fanatikere får styre.