Behovet for felles løsninger og europeisk samarbeid er større enn noen gang

Europakart. Michael Tetzschner innfelt.
EU-SAMARBEID: Når vi ser på alle de store utfordringer vi kan se i verden, er EU-samarbeidet det beste middelet vi har til å løse de mange store problemer ikke noe land kan melde seg ut av, skriver Michael Tetzschner.

Jeg mener det er grunn til å stoppe opp når vi nå runder 30 år for Berlinmurens fall, og den tidligere østblokkens integrasjon i det europeiske fellesskap. 

Når vi ser på alle de store utfordringer vi kan se i verden, er EU-samarbeidet det beste middelet vi har til å løse de mange store problemer ikke noe land kan melde seg ut av.

Vi må erkjenne at EU-retten og vår kobling til denne gjennom EØS-avtalen også gjør at vi deltar i en overordnet, internasjonal rettsdannelse. Og at Storting og styringsverk i større grad må være bevisst dette samspillet. Dette setter også nye premisser for domstolenes arbeid. Det er rettsanvenderne og dommerne som skal ta stilling til enkeltkrav og enkeltskjebner uten politisk innblanding, og samtidig harmonisere rettsnormene i et sammenhengende, rettssikkert system som forener internasjonal rettsdannelse vi er en del av, med nasjonal lovgivning.

Utenrikspolitikk er også innenrikspolitikk

Vi ser stadig at EU/EØS-borgere har fått direkte og individuelle rettigheter i de tilknyttede stater. Der folkeretten ellers bygger på at statene er rettssubjektene, og hvor den praktiske effekten for borgerne i større grad er avhengig av statenes etterlevelse, er det en ganske stor forskjell til vår deltagelse i EU/EØS.

Den britiske prosessen mot utmeldelse av EU har illustrert hvor mye mer et EU-medlemskap er enn et avtaleforhold mellom stater. Samme standarder og regelverk legger grunnlaget for sivilsamfunnets og de nasjonale institusjoners, og bedriftenes horisontale samarbeid i Europa. Basert på borgernes frie bevegelighet, har det også skapt utjevning og materiell forbedring av levevilkårene i Europa.

Jeg mener det er grunn til å stoppe opp når vi nå runder 30 år for murens fall, og den tidligere østblokkens integrasjon i det europeiske fellesskap.

EU under press

Selv om EU-samarbeidet er viktigere enn noen gang, er det også under press fra flere sider. Brexit har vist at EUs evne til å trekke i samme retning ikke har vært overbevisende nok, enkelte land distanserer seg fra rettsstatsprinsipper. Antallet av immigranter er markant lavere enn i 2015, men selve problemet er ikke løst varig. Det samme gjelder radikalisering og terrortrusselen innenfor Europa. Russlands aggressive opptreden gir grunn til vedvarende bekymring og tegnene på USAs tilbaketrekning fra multilaterale avtaler og organisasjoner, kan være forbigående, men etterlater usikkerhet hos tradisjonelle venner og allierte.

Felles problemer krever felles løsninger

De problemer som er nevnt kaller på felles løsninger og europeisk samarbeid. Og samarbeidet gir resultater. Vi oppnå mer sammen enn hver for oss. Finanskrisen er tilbakelagt, sysselsettingsutviklingen er i fremgang. Samtidig har tilbakeslaget med Brexit vist frem fordelene mange tok for gitt. EU legges om fra å ta fatt i store spørsmål og overlate mer av detaljene til statene. Det er synd Norge ikke setter noe avtrykk på det politiske samarbeidet. 

Lenge var det progressivt å være mot EU fordi det var en vestlig rikmannsklubb. En handelsblokk for å holde andre ute og slå ring om egne privilegier. Så ble de nye selvstendige og spirende demokratier i den tidligere østblokken gradvis integrert og gikk fra stagnasjon til sterk forbedring av levestandarden for vanlige mennesker. Selv om det ikke skjedde uten overgangsproblemer. Men det var ikke nok til å overbevise våre hjemlige radikalere, som var stivnet i forestillingen om at overnasjonalt samarbeid resulterer i dårligere politikk.

Så kom miljøproblemene, men også mange av svarene. Blant annet miljøstandarder i industrien, klimakvoter og Paris-avtale. Men det hadde ikke vært en Paris-avtale hvis ikke det var EU som hadde presset den frem, og det ville heller ikke være en effektiv implementering av Paris-avtalen, hvis ikke EU presset så hardt på for det. Men det er de samme kretsene som sterkest kritiserer Trump for å trekke seg fra en avtale som ikke hadde sett dagens lys hvis deres syn på forpliktende alleuropeisk samarbeid hadde fått råde.

EU er motgift mot nye murer

Uansett om det er klimakrisen, regulering bank og finans, eller mer effektiv beskatning av internasjonale selskaper. Eller om det er IKT-sektorens aktører med sterke markedsdominans for digitale tjenester. Hvor det alt for lenge har sett ut til at meget sterke og meget store monopoler som selv bestemmer hvor det er, de vil betale deres skatt. Også store skritt er tatt for å sikre den enkelt bedre kontroll med sine personopplysninger gjennom GDPR. Disse fremskritt ville ikke vært mulige uten et EU/EØS-samarbeid. Samarbeidet om like regler på disse områdene hindrer at det blir en konkurransefordel å sette disse hensyn til side.

Kommisjonen har valgt å aktivere artikkel 7 om fare for brudd på EUs grunnleggende verdier etter så kalte domstolsreformer i Polen. Overfor Ungarn er det reist kritikk om myndighetens behandling av de såkalte NGO, ikke-statlige organisasjoner.

De prosedyrene har på viktige punkter fått regjeringene til å besinne seg. Det er en arv fra tidligere maktstrukturer som de nye demokratiene har hatt problemer med å overvinne. Men det ser ut til å være overgangsproblemer som kan overvinnes. Men man kan spekulere på hvor hadde disse landene vært hvis de hadde vært utenfor slik påvirkning i retning av rettstatsstatsprinsipper og demokrati.

Det er mulig at EU vil utvikle seg dit vi ønsker uten Norges politiske medvirkning. Men særlig progressivt er det ikke. Det er derfor SVs søsterpartier gradvis oppgir sin motstand og deltar i utformingen av vår verdensdel.

Når vi ser på alle de store utfordringer vi kan se i verden, er EU-samarbeidet det beste middelet vi har til å løse de mange store problemer ikke noe land kan melde seg ut av.