Norske tilstander i ulikhetsdebatten

Henrik Asheim i intervju med Dagbladet for Stortinget
- Ingen norske partier ønsker seg amerikanske tilstander, hvor lederlønningene har skutt enorm fart og middelklassen har blitt stående igjen, sier Henrik Asheim. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Debatten om ulikhet og fattigdom fortjener nyanser. Det gjør vi ikke ved å importere en amerikansk debatt.
Forrige uke debatterte Stortinget meldingen om ulikhet som regjeringen la frem tidligere i vår. Den politiske debatten etter fremleggelsen har venstresiden prøvd å tegne et bilde av situasjonen i Norge som ikke stemmer overens med virkeligheten.

Ingen norske partier ønsker seg amerikanske tilstander, hvor lederlønningene har skutt enorm fart og middelklassen har blitt stående igjen. Derfor skal vi sette pris på at vi har et velorganisert arbeidsliv i Norge og små lønnsforskjeller. Samtidig ønsker vi ikke å gå i motsatt grøft, hvor vi gjør det til et problem at flere lykkes i Norge. Hvis en vanlig familie får økt lønn, gir det ikke bare økt velstand for familien, men det bidrar også til å finansiere rause velferdstjenester for de som trenger det mest. Det er bra!

Inntektsulikheten i Norge lav, men svakt voksende. Dette er et fenomen vi ser i hele den vestlige verden, og handler mer om globale trender enn om norske forhold. I 2015 hadde Norge den femte laveste ulikheten i OECD. Dersom vi justeres for verdien av velferdstjenester er ulikheten lavest i EU. Dette er et vesentlig poeng, fordi satsingen på skattefinansierte tjenester er norske politikeres viktigste virkemiddel i kampen mot fattigdom og for stor ulikhet.

De senere årene er tjenestetilbudet for de med minst styrket. 45 100 barn har fått gratis kjernetid i barnehagen. Regjeringen skal innføre aktivitetskort, slik at barna får delta på idrett- eller andre fritidsaktiviteter. Vi har også tredoblet satsingen mot barnefattigdom, slik at det er opprettet lokale utstyrsbibliotek hvor barn og unge kan låne nødvendig utstyr for å ta del i fritidsaktiviteter. Familiers økonomi skal ikke være et hinder for barns deltakelse.

Mine politiske motstandere liker å tegne et bilde av Høyre i skattepolitikken som jeg synes det er vanskelig å kjenne seg igjen i. De ti prosent med høyest inntekt bidro med 38,8 prosent av personskatteinntektene i 2017. Det er faktisk noe høyere enn i 2013. Økningen er ikke poenget, men skremmebildet av at vi i Norge ikke lenger fører en omfordelende skattepolitikk er faktisk feil. Det samme gjelder utbytteskatt og formuesskatt. I 2013 bidro de rikeste med 15,2 milliarder gjennom eierbeskatningen alene. I 2019 er tallet 23,5 milliarder kroner. Det er ti ganger så mye som i 2005.

De aller fleste i dette landet er mest opptatt av hvordan det går med sin egen økonomi. Andelen familier som sier at de «sliter med å få endene til å møtes» er nesten er halvert fra 9 prosent til 4,9 prosent i perioden 2004 til 2017. Dette gjenspeiler at husholdningene har fått bedre økonomi de siste 10-15 årene. Ser man på sin egen økonomi og sammenligner det med generasjonen før, ser man at utviklingen går i riktig retning.

Så er det likevel et ubehagelig faktum at andelen familier som vokser opp med vedvarende lavinntekt i Norge har økt. Siv Jensen har fått kritikk for å påpeke at 85 prosent av økningen i lavinntektsfamilier skyldes innvandring. Fakta kan være ubehagelig. 8 av 10 somaliske familier vokser opp i fattigdom. Paradoksalt nok er somalierne den nasjonaliteten som er mest fornøyd med livskvaliteten i Norge. Det viser at et relativt fattigdomsbegrep (60 % av medianlønn) er nettopp det: relativt. Og mange innvandrere opplever at livene deres er bedre i Norge enn der de kom fra.

Likevel er økt fattigdom blant innvandrergrupper en stor utfordring. Uavhengig av sosial bakgrunn ønsker Høyre og regjeringen at alle skal ha like muligheter i det norske samfunnet. Derfor målretter vi innsatsen mot de gruppene som trenger det mest.  Vi reformerer introduksjonsprogrammet for innvandrere. Programmet skal arbeidsrettes, og blant annet bidra til å gi flere innvandrere formell kompetanse. Vi vet nemlig at arbeid, ikke stønader, er den eneste varige veien ut av fattigdom.

Arbeid, utdanning og integrering er kanskje et kjedeligere og mer nyansert svar på ulikhet, enn kun å skattlegge de rike enda mer. Jeg tror likevel vi må huske at små forskjeller kun er ett av flere mål i den økonomiske politikken. Et annet viktig mål er økonomisk vekst og velstand. Vi må skape nye jobber i Norge som kan overleve i en internasjonal konkurranse. Derfor faser ut maskinskatten, reduserer selskapsskatten og ønsker at norske eiere skal likebehandles med utenlandske.

Dette er ikke tiltak for redusert ulikhet, men tiltak for vekst og velstand for familier i Norge. På den måten balanserer vi de to interessene mot hverandre. Denne norske modellen, hvor vi kombinerer markedsøkonomi med en raus velferdsstat, vil jeg hevde er vellykket. Det er liten grunn til å late som om vi har amerikanske tilstander i Norge.