Tenker nytt om integrering

Debatten om integrering favner bredt. Den begynner utenfor landets grenser og ender i våre kommuner og våre nabolag. Da må vi også ha forståelse for at debatten er kompleks.

Men la oss være enige om følgende:

De som vil mye er ikke dumsnille, de som er skeptiske og stiller spørsmål er ikke slemme og de som ikke har alle svarene er ikke tiltaksløse. Stilt overfor en stor utfordring er det nettopp summen av våre stemmer som vil skape en politikk og løsninger som vil få legitimitet i befolkningen og stå seg over tid. Nettopp derfor er det viktigere enn noen gang at debatten er kunnskapsbasert. Jeg er glad for at regjeringen nedsatte Brochmann-utvalget som nå har kommet med sin viktige rapport.

Rapporten viser at det er viktig å innføre en streng og rettferdig asyl- og innvandringspolitikk slik at det er en kobling mellom innvandringen og samfunnets integreringsevne. Hovedbildet er allikevel at de fleste innvandrere klarer seg godt i Norge. Etter noen års botid oppnår de fleste inntekter over fattigdomsgrensen, og mange kjøper sin egen bolig. Særlig viktig er det å legge merke til det store potensiale som alltid ligger i neste generasjon.

De neste årene skal norske kommuner bosette mange flyktninger. Derfor er det avgjørende med tidlig innsats i mottaksfasen med norsk- og samfunnsopplæring, en bosettingsstrategi der kommunen og lokalt næringsliv har tett dialog og et differensiert introduksjonsprogram med fokus på rask gjennomføring og sysselsetting. Reisen fra å være en flyktning til en integrert skattebetalende samfunnsborger må være så rask som mulig. Å lykkes med dette er også viktig for legitimiteten for norsk innvandrings- og integreringspolitikk samt våre eksisterende velferdsgoder. Spesielt viktig, som Brochmann-rapporten også peker på, er å hjelpe flere innvandrerkvinner ut i arbeid.

For det er nemlig slik at dersom vi mislykkes med integreringen så risikerer vi økte sosiale forskjeller. Utfordringen vi står overfor nå har en helt annen dimensjon og størrelse enn noen gang før. Dagens integreringsmodell har derfor trengt en fornyelse etter å ha stått stille i altfor mange år.

Da må vi sørge for at veien fra flyktning til en integrert og inkludert samfunnsborger blir kortest mulig og at arbeidet med dette handler om politiske realiteter. Derfor sørger denne regjeringen for at integrering handler om bolig, arbeid, velferdstjenester, språk og ikke minst kommuneøkonomi som ser dette i sammenheng.

Rapporten fra Brochmann utvalget har mange viktige funn og analyser som alle riks- og lokalpolitikere nå bør sette seg grundig inn i når vi skal utvikle fremtidens integreringspolitikk. Men det er allikevel noen tydelige områder som peker seg ut når det gjelder flyktninger. Det er en særlig utfordrende gruppe og mange kommuner skal for første gang bosette og integrere i en så stor skala.

Ny bosettingsmodell

Vi må sørge for både god norskopplæring og innhold allerede i mottaksfasen. Og det er nettopp i denne fasen at det er utrolig viktig at man får opplæring i samfunnkunnskap, våre verdier, normer, kultur og lover. Videre vil integreringsmottakene også sørger for at vi får intensivert dette arbeidet.

Jeg mener også at muligheten for at innvandrere kan få bruke sin kompetanse må styrkes, både gjennom godkjenningsordninger og supplerende opplæringstilbud for dem som har utdannelse fra hjemlandet.

Den norske bosettingsmodellen er god. Vi er tjent med en frivillig linje for å skape en velkommen-kultur i lokalsamfunnene. Regjeringen har fått fart på bosettingsarbeidet. Norske kommuner har vedtatt å bosette rundt 16 000 flyktninger i år. Samtidig er det viktig at bosetting ikke bare handler om bolig men at kommunen ser den i sammenheng med tilgang til arbeid, samarbeid med næringsliv, involvering av frivilligheten og at fagetater som skole, helse og NAV har et tett samarbeid.

Treffsikkert introduksjonsprogram

I altfor mange kommuner er det for få som kommer ut i jobb eller utdanning etter endt introduksjonsprogram. Samtidig er det er store forskjeller mellom kommuner. Introduksjonsprogrammet i kommunen må se språkopplæring, arbeidspraksis, utdanning og involvering i lokalsamfunnet i sammenheng. Kommuner som ser på integrering som en oppgave på lik linje med skole og omsorg, leverer gode resultater.

Det er også individuelle variasjoner mellom kursdeltagere. Introduksjonsprogrammet må være fleksibelt nok til at enkelte kan gå tidlig ut i jobb, samtidig som andre må få tid og anledning til å lære grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Kommunen må samarbeide tettere med næringslivet for å få folk ut i jobb. Erfaringer viser at det for mange er enklere å lære seg norsk på jobb enn på skolebenken. Det vil vi gi flere mulighet til. Et forslag kan være å utvikle ordninger hvor introduksjonsstønaden kan følge den enkelte og overføres til en arbeidsgiver som et lønnstilskudd i forbindelse med arbeidspraksis.

Tidlig komeptansekartlegging, differensierte løp og fast track ordninger er nødvendige tiltak. I integreringsmeldingen var det varslet mange gode tiltak langs disse linjer og jeg forventer at regjeringen følger opp disse i budsjettet for neste år.

Når alle fine taler er holdt, politiske vedtak gjort og systemene er på plass så handler dette også om hvordan vi tar i mot og ser på våre nye landsmenn.

Har du fått en ny innvandrer i nabolaget eller en ny nabo? Har dine barn fått en innvandrergutt i klassen eller en ny klassekamerat? Har du fått en ny innvandrerkvinne på jobben eller en ny kollega? Det er nettopp det hverdagsintegrering handler om. Ansvaret for å få til dette ligger både hos den enkelte innvandrer, oss som enkeltpersoner og oss som storsamfunn.

Publisert i VG.

Les mer om vår innvandringspolitikk her