Regjeringen må forsvare private tilbydere

Private aktører er i ferd med å skvises ut i mange kommuner. Selv private tilbydere som har levert gode tjenester i årevis er under press. Dette til tross for at mange private aktører har lansert forslag om hvordan offentlige tjenester skal gjøres bedre. Det er helt avgjørende med nytenkning og modernisering om vi skal fortsette å gi innbyggerne i Norge verdens beste tjenestetilbud.

Det er ikke noe galt med de offentlige tjenestene, men vi trenger mer variasjon og brukertilpasning. Mennesker har ulike behov, og må derfor få større mulighet til å velge løsningene som passer best.

Flere aktører bidrar til økt mangfold. Det bidrar til innovasjon, nyskaping og økt effektivitet. I Oslo så vi for eksempel hvordan Manglerudhjemmet ble forvandlet fra å være en standard traust institusjon, til et sted med pub, butikk og spa. Private tilbydere gjør både de private og de offentlige tjenestene bedre.

Høyre vil alltid være en sterk forkjemper for å gi pasientene flere rettigheter i det norske helsevesenet. Arbeiderpartiet er motstander av å ta individuelle hensyn. Det er vi på ikke-sosialistisk side som tør å ta grep for å få ned ventetidene, øke brukermedvirkningen og styrke valgfriheten. Fritt sykehusvalg ble innført allerede under Bondevik II-regjeringen.

Noe av det første helse- og omsorgsminister Bent Høie tok tak i da han tiltrådte i 2013, var å gi de ideelle rusinstitusjonene bedre rammevilkår og forutsigbarhet. Dette var også et grep for å få ventetidene ned. I regjeringens samarbeidsavtale med Venstre og Kristelig Folkeparti ble private aktører, særlig de ideelle organisasjonene, løftet frem. De fikk flere oppgaver.

I 2015 kom vi med reformen Fritt behandlingsvalg. Den gir pasientene frihet til å velge behandling hos private eller ideelle institusjoner på statens regning. En forutsetning er at institusjoner i ordningen har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift om fritt behandlingsvalg.

Barnevernet trenger også de private
Barnevernssektoren har også i lang tid benyttet private fosterhjem og behandlingsinstitusjoner med gode resultater. Sosialistisk side har som mål å avvikle disse, og har flere ganger fremmet forslag om dette i Stortinget. Heldigvis uten å lykkes. Det er de kommersielle aktørene man vil til livs. Forslagene er ikke begrunnet med svikt i kvalitet. Begrunnelsen er at «barn blir satt på anbud» og at «profitt» styrer tjenesten. Slik lar de gammeldagse prinsipper stå i veien for barnas behov.

Det er ikke påvist noen kvalitetsforskjell mellom offentlig og private tjenester. Det finnes gode og dårlige tilbydere både i det offentlige og det private. Om en privat aktør gjør feil som medfører at kvaliteten på tjenesten forringes, får det konsekvenser. Tilliten forsvinner og aktøren risikerer å gå konkurs. Dette risikerer ikke en dårlig offentlig tjenesteleverandør.

De på sosialistisk side hevder at de private leverandørene ikke har gode nok betingelser for de ansatte. En rapport fra den kommersielle tilbyderen innen barnevern Humana viser derimot at de har lavere sykefravær enn i det offentlige – og ikke minst høy medarbeidertilfredshet.

Konkurranse og markedsmekanismer er fyord for de som ikke ønsker at private skal kunne tilby velferdstjenester. En rapport fra Menon Economics fra 2018 viser marginale overskudd og at bedriftene reinvesterer i egen virksomhet.

Det er allikevel ikke markedet alene som skal løse oppgavene innen helse, barnevern, utdanning eller omsorg, men private tilbydere skal være et supplement til det offentlige. Mange glemmer at mange private velferdstjenester, som tannlegetjenesten, fastlegene og private avtalespesialister, i årevis har fungert godt ved siden av det offentlige.

Flere vil trenge hjelp i fremtiden. Vi blir flere eldre, flere har kroniske sykdommer og sammensatte behov. Derfor trenger vi et godt samarbeid mellom det offentlige og ulike ideelle og private aktører. Jeg forventer derfor at fanen for valgfrihet, mangfold og kvalitet reises i den nye regjeringserklæringen.