Hvorfor vil Hareide felle Erna og gi SV avgjørende makt?

Hvorfor vil KRF-lederen etablere en regjering sammen med dem som stadig har utfordret de kristne verdienes plass i samfunnet, og med SV i den avgjørende vippeposisjonen? Spørsmålene stilles av mange, og er høyst relevante. Jeg har ikke et godt svar på hvorfor Hareide vil det, men jeg skjønner veldig godt hvorfor hans nestledere ikke vil det.

KRF-ledelsen har kommet til den konklusjon at de ikke lengre kan stå i den politiske spagaten som stortingshverdagen har utfordret dem på. Det forstår jeg godt. Det er krevende å drive politikk dersom man ikke har valgt en politisk retning. Joda, jeg har selvsagt stor respekt for sentrum i norsk politikk og de muligheter det gir for de partiene som befinner seg der, men når KRF blir stående alene igjen i sentrum er realiteten at eneste måten å få gjennomslag på er å vende seg til den ene eller andre siden.

Det har selvsagt vært krevende å gjøre dette fra sak til sak, blant annet fordi gjennomslag i budsjett med den ene siden, reduserer friheten til å velge den andre siden i saker som har budsjettmessige konsekvenser. Avgjørelsen om å velge regjeringsdeltagelse virker derfor både logisk og riktig slik situasjonen er i Stortinget i dag.

Hareide er skeptisk til å sitte i regjering med FRP. Jeg husker selv de store debattene i Høyre rundt nettopp regjeringssamarbeid med FRP. Motforestillingene var mange. Høyre valgte likevel med utgangspunkt i sammensetningen av Stortinget etter valget i 2013 å gå i regjering med FRP fordi det var på den måten vi kunne få gjennom mest mulig Høyrepolitikk. Skepsisen hadde vært stor; hvordan vil FRP opptre og fungere i regjering? I dag vet vi svaret.

Siv Jensen har vist at hun kan balansere eget parti mellom særstandpunkter og gode løsninger sammen med Høyre, Venstre og KRF. Både hun og flere av hennes partifeller har fremstått som meget dyktige statsråder som har stått opp både for de politikkområder de har fått ansvaret for, og den helheten de fire partiene er blitt enige om. FRP i regjering har gjennom dette bidratt til at sentrum/høyre i norsk politikk har fått gjennomslag for sine saker, under raus og særdeles kyndig ledelse av Erna Solberg!

Samarbeidet om 10 budsjetter har vist et svært godt samarbeidsklima, og vi har fått på plass budsjetter der de fire partiene har fått gjennomslag for viktige saker. Hareide peker på at det er muligheten for å få gjennom egen politikk som må ligge til grunn for valg av regjeringspartnere. Det er et godt utgangspunkt. Det underlige er da at han konkluderer med at det samarbeidet som har gitt ham store og viktige politiske seire, nå skal velges vekk fordi KRF ikke har greid å fortelle sine egne hva de har fått til? En mer logisk konklusjon var vel heller å forsterke dette arbeidet, styrke sentrumsdelen av regjeringen, og ha som mål å synliggjøre KRF sin innflytelse i de politiske valgene.

KRF har de siste 5 årene gjennom samarbeidet presset på for økt satsing på bistand og målrettede satsinger rettet mot barnefamiliene, barnefattigdom og de svakeste gruppene i samfunnet.

Det viktigste er nok likevel at de har hatt støtte i viktige verdispørsmål. Når Høyre støttet KRF og stod opp for reservasjonsretten, er det vanskelig å tenke seg at noe slikt ville skjedd på venstresiden. Etter at den rødgrønne regjeringen – altså Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – hadde fjernet K-en i religionsfaget, var det med den ikke-sosialistiske siden KRF fikk støtte til å få den på plass igjen. Kanskje ikke en veldig stor sak, men naturlig nok en viktig prinsippsak for KRF.

Dette ett par av mange eksempler som gjør det så vanskelig å forstå at Hareide nå argumenterer for et regjeringssamarbeid på venstresiden i norsk politikk for å få gjennom sine viktigste politiske saker. Et regjeringssamarbeid som er avhengig av SV for å få flertall! Å gå inn i et regjeringssamarbeid der SV sitter med «vetoretten» synes ikke spesielt logisk for å få gjennom KRF sine hjertesaker. Perioden 2005-2013 viste med all tydelighet hvilken vei det gikk med de kristne verdienes plass i samfunnet under ledelse av de tre partiene han nå vil regjere i samarbeid med!

Kjell Ingolf Ropstad, Olaug Bollestad, Hans Fredrik Grøvan og Hans Olav Syvertsen i KRF har gjennom sine sentrale posisjoner stått midt i den politiske hverdagen og gjennomført sine forhandlinger på vegne av KRF. De har diskutert og forhandlet, og vunnet frem. De har sett hvor det ligger rom for å få frem gode løsninger, og mest mulig KRF-politikk. Det er på den ikke-sosialistiske siden! De som har gjennomført det politiske håndverket på vegne av et parti de er så glad i er svært tydelige i sine råd om å ikke gå i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, helt avhengig av SV enten som regjeringsparti eller som støtteparti. Deres klare valg burde også berøre Hareide og hans allierte!

Dersom KRF derimot går inn i dagens regjering vil det helt klart være en sentrum/høyre-regjering. Det er det mange av KRF sine velgere som ønsker seg.
Nå har de muligheten til å forsterke sentrum i denne regjeringen! Kampene i Stortinget har vist at KRF får gjennomslag med Erna, og at Erna står opp for de saker KRF får gjennomslag for.

Det trygge valget er å fortsette det gode samarbeidet.

KRF er hjertelig velkommen inn i en regjering med Erna som statsminister, slik de gikk til valg på!

(Innlegget ble først publisert på Fædrelandsvennen.no.)