Vi må snakke om barnefattigdom

Ronja Vinneng  tar opp vet viktig tema i Drammens Tidende mandag 16. juli, barnefattigdom. Hun roser frivillige organisasjoner og frivillige som jobber med barn og ungdom for å gi de en bedre oppvekst. Jeg slutter meg helhjertet til rosen. Barnefattigdom er en av vårt samfunns største utfordringer. Barnefattigdom må bekjempes.

Alle har rett til en god oppvekst

For mange rammes av fattigdom og utenforskap, uten mulighet til å skape seg sitt eget, gode liv. Fattigdom påvirker helse, utdanningsmuligheter og sosiale nettverk.  Nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at barnefattigdom er økende, og særlig i storbyer. Drammen og Oslo ligger øverst på statistikken over antall fattige barn.

Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier skal ha de samme mulighetene og den samme friheten til å skape sin egen fremtid som alle andre. De skal få god omsorg, bo trygt, kunne etablere stabile vennskap i oppveksten, ha håp og føle seg verdifulle i samfunnet.

For å få til dette må det settes inn tiltak på mange områder. Regjeringen har sammen med kommunene og frivilligheten undertegnet Fritidserklæringen. Dette er et samarbeid om å tilby minst én fritidsaktivitet til alle barn og unge, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon.  Kommunene kan i samarbeid med frivillige og organisasjoner som Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen, Røde Kors eller idrettslag søke på midler til  ulike tiltak som gir barn en god oppvekst.

Et historisk høyt beløp på til sammen 270 millioner kroner er satt av til den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom i år.

Målretting av tiltak

Drammen Kommune har satt i gang mange tiltak for å utjevne levekårsforskjeller. Kommunen var tidlig ute med å gi gratis kjernetid i barnehage for lavinntektsfamilier, gi gratis skolefritidsordning i bydelene Fjell og Brandengen, gi gratis kulturkole og lån av utstyr til fritidsaktiviteter. Kommunens levekårsplan ser også på byfornyelse som et viktig tiltak, f.eks etablering av lekeparker og rekreasjonsområder.

Ved å gå inn i tallene fra Statistisk sentralbyrå  kan vi målrette tiltakene best mulig. Vi ser at det er store forskjeller mellom kommunene og mellom bydelene i de store byene.

58 % av  fattige barn lever i familier hvor de voksne er uten tilknytning til arbeidslivet. Å stå utenfor arbeidslivet den viktigste årsaken til lav inntekt over tid.  Skal vi bekjempe fattigdom må vi våge å ta tak i roten til at mange barn og familier har lav inntekt, nemlig at foreldrene ikke er i jobb. 

Halvparten av fattige barn har foreldre med innvandrerbakgrunn. Det er bekymringsfullt at kun 4 av 10 innvandrere som har fullført introduksjonsprogram går ut i arbeid eller utdanning. Vi kan ikke ha et samfunn der en stor andel de av de ny- ankomne blir stående utenfor arbeidslivet og er avhengig av trygdeytelser.  Det bidrar til fattigdom.  Introduksjonsordningen for nyankomne må kobles tettere opp mot utdanning og arbeid. Tiltak må rettes spesielt mot innvandrerkvinner som er den gruppen som er minst deltgene i arbeidslivet i Norge.  Det må etableres flere prosjekter som  Prosjektet Internasjonale Drammen, et samarbeid mellom næringslivet og NAV. Det har et ambisiøst mål; at 1000 innvandrere skal får arbeid innen 2020. Jeg har besøkt noen som har fått jobb gjennom prosjektet, jeg var imponert over deres språkferdigheter og innsatsvilje.

Det må jobbes kortsiktig og langsiktig mot barnefattigdom.  Samarbeid mellom Kommune, NAV, frivillige organisasjoner og næringslivet for å få fler i arbeid vil bidra til å redusere barnefattigdom er noe av det viktigste. Vi må ha gode etterutdanningsopplegg i arbeidslivet slik at man ikke faller utenfor.  Samtidig må staten inn med  flere midler for å gi kommunene verktøy til å utjevne levekårsforskjeller.