Far, verden, far vel

Storbritannias farvel til EU, «Brexit», er overkommelig. Når det sammenfaller med en rekke andre hendelser og strømninger, forstår vi likevel at Europa uvegerlig endres for alltid. I likhet med mange EU-tilhengere er jeg kritisk til EUs retning de siste årene. Jeg er imidlertid bekymret for hva Brexit vil ha å si for stabiliteten i et Europa med indre spenninger og ytre trusler. Europas skjebne er Norges livsbetingelse.

EU og NATO er de kraftigste midlene for å stabilisere Europa og fremme vår stilling i verden. I den britiske regjeringens rapport fra 1971 het det at «et forent Europa kan gjenopprette den stillingen i verden som et delt Europa har mistet,» og hvis Storbritannia sa nei, ville de «på én generasjon ha gitt avkall på en fortid som imperium og avvist en europeisk fremtid.» Det var i den erkjennelsen at det britiske parlamentet vedtok å gå inn i EU året etter.

Maktforskyvningen fra vest til øst var like påtagelig den gangen som nå, men vi står foran en like viktig forskyvning fra nord til sør. 6 av verdens 13 raskest voksende økonomier er afrikanske, viser Verdensbankens prognoser for 2014–2017. Det er bare halvparten så mange mennesker i verden som lever i ekstrem fattigdom som det var i 1990. De fleste høyinntektsland, også i Asia, venter fallende fødselstall. Afrika ventes derimot å vokse fra 1,1 til 2,4 milliarder frem mot 2050. Da vil Nigeria ha passert USA som verdens tredje mest folkerike land.

Ikke alle har innsett det ennå, men folkeveksten har også den følge at Europa vil være under et varig påtrykk fra de som vil hit. Sverige og Tyskland er gått ned i knestående allerede. Tilstrømningen vil ikke bare komme i søken etter et bedre liv, men også som følge av vaklende regimer, som i verste fall utarter til voldelige konflikter. Borgerkrigen i Syria har alene satt et land med minst 17 millioner i bevegelse. Til sammenligning bodde det 3,5 millioner i Syria i 1950.

Brexit vil svekke EU som en motvekt til maktforskyvningen øst- og sørover. Det vil ha noe å si for spillereglene i internasjonal politikk; vi vet bare ikke hvor mye. Det er farlig å møte verden med en tro på at alle andre ønsker det samme som oss. Allerede i 1922 skrev den tyske filosofen Spengler at «romeren og grekeren tenkte alltid livsbetingelsene i sin egen bystat inn i fremmede forhold … Den moderne europeer betrakter gjennom sine begreper om grunnlov, parlament og demokrati overalt fremmede folks livsmåter, selv om anvendelsen av slike forestillinger på andre kulturer er latterlig og meningsløs.» Mange har stadig vondt for å forstå at det postkommunistiske Kina forkaster demokratiet, eller at den arabiske våren bragte overvintrede islamister til makten i flere land.

På sin side bygger Vestens liberale demokrati på ideer, levevis og samhørighet med røtter i vår egen historie. Dette tar lang tid å lære, kanskje et helt liv. Vest-Tysklands kansler i etterkrigstiden, Konrad Adenauer, gjennomlevde sin nasjons brokete ferd fra samlingen via sammenbruddet til gjenoppstandelsen. Adenauer forstod at «statens virksomhet må være båret og fylt av kristen etikk og kultur og dermed av sant demokrati. I menneskeverdet og individets umistelige rettigheter finner statens makt sine grenser.» Dette er innsikter som må bevares med de fredelige midlene som Europa har til rådighet, som de mellomfolkelige felleskapene som EU og NATO i bunn og grunn er.

Den fellesskapstanken gir også Brexit en meget praktisk konsekvens; et mer splintret og mistroisk Europa må bygge opp til dels parallell forsvarskapasitet i EU og NATO. Intet land har evne eller vilje til å gjøre begge deler like godt. Man kan saktens håpe at Brexit vil gi den ene eller andre tilknytningsform til EU for Storbritannia og kanskje Norge, men når de mest innbitte EU-motstanderne gleder seg over Brexit, og de geopolitiske følgene fremdeles er uoverskuelige, ligner det mest.