Lokal forvaltning av utmarka og rovviltpolitikk

Resolusjon 1 - Nord-Trøndelag Høyres Årsmøte 2016

Lokal forvaltning av utmarka

I Norge har det vært en lang tradisjon med lokal forvaltning av utmark - i fjellet, langs kysten og på verneverdige vidder. De senere årene har dessverre vist hvordan sentralisering av forvaltningen fører til konflikt mellom statlig byråkrati og lokalsamfunn, og forvitring av utmarksområder. Høyre vil ha vekstkraftige lokalsamfunn med lokal verdiskapning som grunnlag for gode velferdstilbud til innbyggerne. Høyre mener at nærhet, lokalt og privat eierskap og råderett er grunnleggende prinsipper for god forvaltning. Høyre vil bygge et sterkt lokaldemokrati tufta på lokal kunnskap, erfaring, råde- og styringsrett for lokale instanser, og bred involvering av nærings- og brukerinteresser i forvaltningen. 

Regjeringen har igangsatt en rekke reformer som skal sikre grunnlaget for å nå overordnede mål om forenkling og avbyråkratisering, styrking av lokaldemokratiet og økt naturbasert verdiskapning i utmarka. Kommunereformen er også en demokratireform som skal sørge for sterkere lokal styring og mer reell lokal forvaltning. Sterkere kommuner med større lokale fagmiljøer med kompetanse også på næringsutvikling av utmarka, gir grunnlag for flytting av makt og myndighet fra statlige myndigheter til lokalsamfunn og kommuner. Slik vil både innbyggere og lokale folkevalgte få mer makt og større innflytelse over egen samfunnsutvikling og Norge vil oppleve tiltrengt vekst i landbasert næring.

Nord Trøndelag Høyre vil:
  • Gi sterkere kommuner ansvar for flere oppgaver og redusere statens detaljstyring av kommunene betraktelig.
  • Fortsette arbeidet med begrensing av fylkesmannens og andre overordnede instansers mulighet for å fremme innsigelse til lokale styringsorganers vedtak.
  • Tillegge kommunale vedtak betydelig vekt ved behandling av klager på arealplaner og reguleringsplaner.
  • At distriktspolitiske virkemidler i størst mulig grad skal forvaltes av sterkere kommuner og brukes til vekstfremmende tiltak som legger grunnlag for arbeidsplasser og verdiskaping.
  • Fortsette liberaliseringen og forenklingen av plan- og bygningsloven og gjøre denne til det sektorovergripende planverktøyet for kommunene det er tenkt å være – dette krever integrering av flere sektorlover.
  • Naturmangfoldloven (NML) må koordineres i Plan og bygningsloven (PBL) eller sekundært må næringsutvikling bli eget mål i NML.
  • Styrke betraktelig de lokale fjellstyrene som forvaltere av utmark og fjelloppsynet som primært oppsynsaktør i statsallmenning for sikring av lokalkunnskapsbasert, overveiende selvfinansierende forvaltning og bedring av lokale brukerrettighetshaveres medbestemmelse.


Rovviltpolitikk og biologisk mangfold

Høyre har forsvarlig bruk som en kjerneverdi. Respekten for enkeltmennesket og eiendomsretten er sterke ideologiske faner. I rovviltpolitikken, og da spesielt når det gjelder ulv, har disse kjerneverdiene måttet vike for en politikk som ikke har troverdighet og som er svært konfliktskapende. Kostnadene ved reintroduksjon av ulv i Norge er store for de som bærer belastningen. Den legger landarealene brakk mht. tradisjonell og kulturell bruk. Det er et høyt antall endemiske arter som er avhengig av den tradisjonelle, norske bruken av utmarka og som trues av utryddelse om beitebruken dør ut. 

Bernkonvensjonen er blitt svært sentral for deler av norsk distrikts- og arealpolitikk. Rovviltpolitikken er i stor grad fundamentert i den.

Bernkonvensjonen er ment å verne om ville planter og dyr og deres naturlige leveområder. De fire store rovdyrene utgjør fire av flere hundre truede arter i norske landskap, og de fire store rovdyrene har ingen problemer med leveområdene. Så lenge det er mat stiller de lite spesifikke krav til leveområdene. Det gjør derimot mange hundre av de artene som er oppført på norsk rødliste som truet. Svært mange av disse truede artene er direkte avhengig av skjøtsel i form av beiting og annen bruk av landskapet. Utmarksbeite med husdyr og tamrein er den aller viktigste faktoren for å ta vare på mange av disse artene.

Dagens rovdyrforvaltning, som pr. i dag legger beslag på ca 55 % av landets areal i form av prioriterte yngleområder for store rovdyr utgjør en direkte trussel mot utmarksbeiting og samisk tamreindrift og dermed også en direkte trussel mot det biologiske mangfoldet i store deler av landet. Dette gjelder ikke minst for Nord-Trøndelag der omtrent hver eneste kvadratmeter av utmarka er beitelandskap. Det er ikke logisk at Bernkonvensjonen skal tolkes slik at de fire store rovdyrene går foran hensynet til helheten av landskaps og artsforvaltningen.

Den norske tolkningen av Bernkonvensjonen som ligger til grunn er ensidig og feil etter vår mening. Den største feilen er at norsk forvaltning har lagt til grunn at Bernkonvensjonen forplikter Norge til å ha levedyktige bestander av store rovdyr innenfor landets grenser. Som en følge av dette er det innført prioriterte områder for rovdyra. Dette har vært en helt unødvendig prioritering til fordel for deler av store sammenhengende rovdyrbestander som Norge har deler av sammen med våre naboland. Følgene av Norges ensidige praktisering av konvensjonen har ført til redusert beitebruk og sterkt press på tradisjonell næringsdrift og kultur, stikk i strid med Bernkonvensjonens målsettinger.

Det er trist å måtte slå fast at norsk rovviltpolitikk er mer konfliktdrivende enn dempende, dette til tross for at Bern brukes som begrunnelse. Konfliktnivået er svært høyt i flere områder og en kan konstatere at det toppet seg da mafiaparagrafen, overvåkning og enorme etterforskningsressurser ble brukt mot enkeltpersoner i Hedmark for å avdekke ulovlig jakt. Saken er ennå i rettsvesenet og dom er ikke rettskraftig, men det er sterkt beklagelig at miljøpolitikken er blitt så konfliktfylt. En slik politikk kan komme til å skade viktig miljøarbeid og utvilsomt i konflikt med både intensjonen og ordlyden i Bernkonvensjonen.

Bernkonvensjonen sies å være grunnlaget for politikken og dermed også grunnlaget for mange av disse konfliktene. Nord Trøndelag Høyre er enig i at den skal legges til grunn, men da må den brukes, leses og tolkes slik den er ment. Konfliktene, mangelen på nasjonalt handlingsrom og ivaretagelse av norsk natur, kultur og tradisjon med aktiv bruk av utmarka, er stikk i strid med det grunnlaget som Bernkonvensjonen egentlig gir. Skal Bernkonvensjonen følges må konfliktnivået ned og respekten for mennesker og rettigheter opp.

Artikkel 2 i Bernkonvensjonen lyder: “The Contracting Parties shall take requisite measures to maintain the population of wild flora and fauna at, or adapt it to, a level which corresponds in particular to ecological, scientific and cultural requirements, while taking account of economic and recreational requirements and the needs of sub-species, varieties or forms at risk locally.”

Det slås altså tydelig fast at det er flere hensyn som skal ivaretas. Likevel har miljøsiden i stor grad fått enerett på tolkningen, mens økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav
langt på vei er oversett. Det samme gjelder hensyn til økonomi og rekreasjon. Poenget i Bernkonvensjonen er nettopp å sikre en balanse mellom disse hensynene som demper konfliktnivået. Ensidig fokus på kun miljøhensyn har i Norge i stedet bidratt til det motsatte.

Artikkel 9 i Bernkonvensjonen gir også romslig anledning til unntak fra ansvar dersom skadenivået blir for høyt. Et slikt unntak er for eksempel å forhindre store skader på avlinger, buskap, skog, fiske, vann eller andre former for eiendom. Det samme gjelder hensyn til folkehelse og sikkerhet. Når beiterettigheter er utradert, jaktrettigheter sterkt redusert og folks allmenne livskvalitet påvirkes så sterkt, er det et klart grunnlag for å søke unntak.

I denne sammenhengen er artikkel 11 i Bernkonvensjonen interessant. Den slår fast at man før en eventuell reintroduksjon av en art i et område, skal gjennomføre studier som kontrollerer at reintroduksjon vil være effektiv og akseptabel. Dette er ikke gjort og konfliktnivået dokumenterer at aksepten for politikken er meget svak hos de som er berørt.

Den sørsamiske kulturen og bosetning er en svært viktig del av vår kulturarv, sammen med husdynæringa har de i mange hundre år utnyttet de enorme beiteresursene vi har i utmarka. Dette har bidratt til det unike kulturlandskap vi har rundt om, og rovdyras trussel mot beitedyrene medfører nå at mye av dette landskapet gror igjen, og at et viktig element av kulturen forsvinner.

Årsmøtet i Nord Trøndelag Høyre konstaterer at sonepolitikken har blitt en løsning hvor en liten gruppe i Norge må ta så å si helebelastningen ved å ha rovdyr, spesielt ulv, men også bjørn, jerv og gaupe. Belastningen består i tapt næringsgrunnlag, livskvalitet, tap av jaktinntekter, beslag av utmarksbeite (uten erstatning).

Årsmøtet i Nord Trøndelag Høyre vil at: 
  • Bernkonvensjonen tolkes objektivt når den legges til grunn for rovdyrpolitikken, og også artikkel 2,3,9 og 11 må tas med som grunnlag for politikkutformingen
  • En ny rovdyrpolitikk må baseres på et riktig faggrunnlag, og et klart mål om å redusere konflikter og øke respekten for mennesker og rettigheter
  • At ansvar for den sørsamiske kultur og tradisjoner må veie tyngre i fremtidig rovviltforvaltning.
  • Næringsutøvere og lokalsamfunn som rammes av rovviltpolitikken, må gis fullt erstatningsrettslig vern. 
  • Nødvergebestemmelsene må liberaliseres slik at næringsutøvere som blir rammet av rovdyrpolitikken, kan verne seg og sitt uten frykt for rettslige etterspill. 
 
Enstemmig vedtatt på Nord-Trøndelag Høyres fylkesårsmøte, 6. mars 2016