En på alle måter farlig linje

Stortinget vedtok tirsdag 14.11. fire forslag fra Arbeiderpartiet i forbindelse med saken om stans i retur av asylsøkere til Afghanistan, mot Høyre og FrPs stemmer. 

Dette er forslagene som fikk flertall:

 

Arbeiderpartiet (Ap)  ber om at regjeringen opphever instruksen av 29. mars i år. Da ba UDI om en oppmykning på dette feltet, så flere av de enslige mindreårige fikk bli, men regjeringen sa nei og instruerte UDI.

 

Ap ber om at det innføres sårbarhetskriterier. Det vil kunne føre til at flere enslige mindreårige får bli.

 

Konsekvensen av Arbeiderpartiets endrede politikk på dette feltet er at tilstrømmingen kan komme til å øke, samtidig som man ikke oppnår annet enn at livene til disse menneskene kan bli satt på vent enda lenger – fra 2 år til 3 år.

 

Det er tydelig at AP i denne saken har vært i en vanskelig spagat, hvor de til slutt valgte SV-linjen. Det er uheldig at AP bytter standpunkt i innvandringspolitikken etter hvilke stemningsbølger som er i media og i ulike pressgrupper. I 2007 ville de liberalisere, i 2009 stramme inn, i 2015 inviterte de 10 000 flyktninger, før de senere samme år strammet inn i flyktningforliket. Og nå er de igjen tilbake på liberaliseringssporet. Den type vingling trenger ikke norsk asylpolitikk.

 

Det er problematisk at Stortinget hastebehandler en sak som burde følge normal saksbehandling, hvor både høringsinstanser og departementet bør kunne uttale seg. Denne saken hadde fortjent grundig saksbehandling. At det gamle styringspartiet Arbeiderpartiet lar seg friste til en så lettvint og uansvarlig saksbehandling, synes jeg er beklagelig.


Arbeiderpartiet må bestemme seg for hvilken asylpolitikk de vil ha. Ønsker de å liberalisere og åpne opp for at mennesker uten behov for beskyttelse skal få det, så må de si det. Vi ønsker å gi opphold og beskyttelse til de som har krav på det, men da må også noen få avslag og bli returnert. Ikke minst er dette viktig ettersom vi skal lykkes i å bosette og integrere de nesten 80 000 innvandrerne som har kommet til landet de siste 5 årene.

 

Det er fagmyndighetene UDI (Utlendingsdirektoratet) og UNE (Utlendingsnemnden) som skal avgjøre hvorvidt det er trygt å returnere personer med avslag på asylsøknaden sin til hjemlandet. Når Stortinget nå instruerer UDI, politiserer vi utlendingsforvaltningen, noe Høyre er imot. 

 

I fjor fjernet regjeringen det såkalte rimelighetsvilkåret, med støtte fra Ap og Senterpartiet (SP). Det åpnet for at mange flere enslige mindreårige asylsøkere kan sendes til internflukt i sitt eget land så snart de fyller 18 år. Dermed har det blitt en kø av unge afghanere som må ut i høst. Ap ber nå om at de som har fått midlertidig opphold og blitt henvist til internflukt fra 1. oktober i fjor, da rimelighetsvilkåret ble fjernet, får sine saker behandlet på nytt i henhold til de nye sårbarhetskriteriene.

 

For den gruppen som omfattes av dette, som har fått søknaden behandlet etter at rimelighetsvilkåret ble fjernet, der ber de om at de sakene ikke effektueres før sakene er behandlet på nytt.

 

Høyre og jeg mener at dette er galt av flere grunner: Stortinget hastebehandler en sak som burde følge normal saksbehandling, hvor både høringsinstanser og departementet bør kunne uttale seg. Denne saken hadde fortjent grundig saksbehandling. Arbeiderpartiet foreslår at Stortinget indirekte skal instruere Utlendingsdirektoratet, noe Høyre er sterkt uenig i, og som bryter med en grunnleggende forståelse av maktfordelingsprinsippet.


Til slutt er det viktig å huske at UDI mener at det er trygt å returnere de asylsøkerne og flyktningene som har fått avslag på søknaden sin til Afghanistan. Vi må kunne stole på fagmyndighetene våre, de gjør en grundig og faglig behandling av hver enkelt asylsøknad.


Høyres mål er en streng, rettferdig og forutsigbar asylpolitikk, i tråd med internasjonale konvensjoner og i samarbeid med andre land. Dette innebærer en konsekvent linje som gjør at færre grunnløse asylsøkere kommer til landet, og at de som søker asyl, får sine søknader behandlet raskt. Anledningen til å trenere hjemsendelse etter avslag må begrenses.

Skulle noen ha glemt historien så er det grunn til å minne om at det var AP som i sin tid, i 2009, tok initiativ til innstramminger i dette regelverket.

 

Bakgrunnen var at regelverket hadde blitt liberalisert i 2007, med den konsekvens at tilstrømmingene økte betydelig fra 700 mindreårige i 2007 til 2500 i 2009.

Innstrammingen som Jens Stoltenberg innførte førte til at antallet enslige mindreårige gikk ned til under 1000 enslige mindreårige. I 2015 økte antallet enslige mindreårige igjen, som følge av flyktningkrisen på kontinentet.

 

Regjeringen responderte med ytterligere innstramminger, i samarbeid med blant annet Arbeiderpartiet.  Nå opplever Norge på nytt lave ankomster. Derfor foreslår Ap igjen å myke opp politikken, og de fortsetter dermed sin tradisjon hvor de endrer sine holdninger til enslige mindreårige i takt med endringer i tilstrømmingen. Den type vingling i asylpolitikken er ikke Norge tjent med. Det er tvert om viktig at Norge fører en forutsigbar asyl- og innvandringspolitikk over tid. For den enkelte mindreårige er det svært krevende å bli sendt ut fra sitt hjemland på slike farlige reiser med svært usikkert endemål.