Er alt like viktig?

Mediene og de politiske kommentatorene påpeker hvert år at det brukes for mye penger på statsbudsjettet. De samme mediene er ikke like flinke til å skrive om hvorfor kuttene foreslås.

Det foreslåtte kuttet til folkehøyskoler er ett eksempel. Flere medier har slått stort opp at tilbudet ved landets folkehøgskoler blir rasert. Selv var jeg i en debatt sist uke der budskapet fra den andre siden kun var: Nei til kutt! Nei til kutt!

Hva handler så egentlig dette kuttet om? Folkehøyskolene får 25 millioner kroner mindre, ned fra 855 millioner til 820 millioner. Kuttet gjelder støtte til korte kurs, som f.eks. bridge, meditasjon og linedance. Flertallet av kursdeltakerne er over 50 år… Hvis man ikke kan kutte i dette, da er det ikke mulig å kutte i noe som helst. Saken viser at den politiske kostnaden av selv små og fornuftige kutt kan være skyhøy.

Et annet eksempel er at det fortsatt gis svimlende elleve milliarder skattekroner til frivilligheten. Dette er 120 millioner mer enn i fjor, men regjeringen stemples allikevel som en «fiende av frivilligheten». Et tredje eksempel: Selv om det er foreslått å bruke hele 43 millioner mer på rettshjelp til mindreårige og umyndige personer, er det det ene kuttet på 15 millioner til rettshjelpsorganisasjoner som stjeler overskriftene.

Pressen roper også krise på egne vegne. Pressestøtten foreslås redusert fra 313 millioner til 294 millioner – et kutt på 19 millioner. Samtidig legges det inn 135 helt friske millioner for å sikre en kommersiell allmennkringkaster som kan konkurrere med NRK. Men andre ord foreslår regjeringen 117 millioner mer i støtte til media neste år.

Momssjokket kan vi også lese om. Hva handler egentlig det om? Jo, at den laveste satsen for mva skal økes fra ti til tolv prosent. Kultur og reiseliv berøres av dette. Det som omtales som et momssjokk vil bety at en kinobillett til 105 kroner nå vil koste tre kroner mer. Hensikten med moms er å skaffe staten inntekter, ikke å premiere visse aktiviteter, eller straffe andre. Derfor anbefaler samfunnsøkonomene en felles sats og ingen unntak. Det siste skatteutvalget anbefalte en utredning av en sats på 23 prosent. En middelvei var en anbefaling om å øke den lave momsen til 15 prosent.

Med dagens praksis blir statsbudsjettet en popularitetskonkurranse. Den konkurransen kan ha ulike vinnere fra år til år, men taperen blir hvert år helheten.

Hver budsjetthøst er omtrent slik: Politikerne som har foreslått kutt stemples som smålige. Politikerne som vil reversere kuttet er de tapre ridderne. Til slutt kan de sole seg i glansen over å ha reddet akkurat sin post.

At pengene hentes fra andre, minst like gode formål, vil aldri komme frem. Da står man igjen med realitetene: Skal noen få mer, må faktisk andre få mindre. Det er en vond og vanskelig øvelse som opposisjonen ikke ser ut til å beherske.

Spørsmålene som bør stilles til alle de som raser mot kutt: Hvor skal pengene hentes fra? Er det mulig å få mer ut av midlene man allerede får? Er det en statlig oppgave å finansiere dette? Er det i det hele tatt et kutt – eller er det heller snakk om at man får mindre økning enn man forventet å få? Altså et forventningskutt?

Retningsvalget de neste årene vil stå mellom de som evner å utvikle nye politiske løsninger som sikrer velferden, og de som tviholder på at folk skal betale mer fordi politikerne ikke klarer å løse statens oppgaver på en bedre måte. Dersom opposisjonens eneste politiske svar fremover skal være skatteøkninger og fortsatt vekst i offentlige utgifter, vil de bli svar skyldig. Da holder det nemlig ikke å øke skatten bare én gang.