Fremtiden er her og nå - og ligger foran oss!

Da Trygve Bratteli en gang ble spurt om hva som var hemmeligheten bak Arbeiderpartiets massive dominans i etterkrigstidens Norge, svarte han: "Vi forstod den tid vi levde i, og ga svar menneskene trodde på". Dette sitatet har blitt en viktig ledesnor for det politiske arbeidet i det moderne Høyre.

Vi vant valget i 2017 fordi vi traff best med virkelighetsbeskrivelsen, og hadde gode og konkrete svar på utfordringene folk opplever.

Vi har møtt bekymring for terror, med økt satsing på beredskap

Vi har møtt bekymring for økte helsekøer, med satsing på sykehus

Vi har møtt bekymring for frafall i skolen, med et stort lærerløft

Og vi har møtt frustrasjon over dårlig veier og jernbane, med tidenes løft for vei og bane.

Høyre hadde høyest sakstillit på de områdene som var viktigst for velgerne i 2017, og vant følgelig valget. Takk for tilliten!

Skal Høyre på ny vinne valg må vi forstå det Norge vi er en del av, og gi svar for fremtiden.

Det er i dette perspektivet et «bærekraftig velferdssamfunn» blir Høyres hovedprosjekt, fordi vi mener det svarer på de største utfordringene Norge står overfor. Utgangspunktet for oss er at vi gjennom generasjoner har bygget et velferdssamfunn som vi kan være stolte av. Vi vil bevare Norge som verdens beste land å vokse opp i. Våre barn og barnebarn skal minst ha de samme mulighetene i sine liv som det vi har hatt. I vårt land er det mange kvaliteter vi ofte ikke tenker over eller langt mindre setter ord på.

Det er høy tillit mellom folk og til institusjonene. Vi har flate strukturer, mange er i arbeid og veien mellom bunnen og toppen av samfunnet er kort.

Det er små økonomiske forskjeller sammenlignet med andre land. Det er trygt å vokse opp i Norge, vi har en bra balanse mellom arbeid og fritid – og vi har en bedre helse enn i mange andre land. Mange eier egen bolig, og vi har det også materielt sett bedre enn i mange andre land. I sammenligning med OECD scorer vi bedre enn snittet på 9 av 10 parametere, og nordmenn er generelt veldig tilfreds med sine liv. Og i sum rangeres vi som verdens beste land å leve i av FN: Det er rett og slett mange kvaliteter ved Norge som er verdt å bevare. Og det gjelder der du bor lokalt i Østfold.

I god konservativ tradisjon betyr det å levere samfunnet videre i bedre eller like god stand til våre etterkommere, som det vi overtok fra våre foreldre og forfedre. Når verden endrer seg, betyr det altså at vi må forandre for å bevare. Det å stå stille betyr egentlig i en sånn situasjon at vi sakker akter ut. Et bærekraftig velferdssamfunn» høres ut som en fin floskel. Derfor er det viktig at vi legger inn et tydelig og klart begrep i dette. For Høyre dreier et bærekraftig velferdssamfunn om å ta vare på Norge som verdens beste land å bo i, i møte med en stor omstilling.

Det handler om

- Eldrebølge. Vi får dobbelt så mange eldre over 80 år frem mot 2030

- Digitalisering. Mange jobber kan forsvinne, og nye vil komme til, som følge av digitalisering

- Klimaendringer. Utslippene skal ned med 40 % innen 2030.

- Økende innvandring. Innvandrere må være i jobb, for at det ikke skal gå utover bærekraften – og for at folk skal føle seg inkludert i samfunnet

- Nedgang i olje og gass. Vi må finne nye jobber, som erstatter de vi mister innen olje og gass.

Løsningen på alt dette er å skape og kvalifisere flere til grønne lønnsomme jobber. Det vil gi mindre fattigdom, lavere utslipp og et mer inkluderende samfunn med muligheter for alle.

Når vi sier at Norge er verdens beste land å bo i, er det viktig å forstå hvorfor. Og den viktigste årsaken til at Norge har høy levestandard, er at vi har mange i arbeid. Vi var tidlig ute med å inkludere i arbeid, men mange land har kommet etter oss. Sammenligner man velstanden i Norge med petroleumsformuen, ser at man at verdien av at folk arbeider er langt større.

En ting er verdien arbeid har for samfunnsøkonomien. Like viktig er verdien det har for hver enkelt og deres familie. For den enkelte betyr det å ha arbeide, stabil inntekt, personlig utvikling og deltakelse i et fellesskap.

Det er fortsatt mulig å heve sysselsettingsandelen. Det kan være ved å få flere innvandrere til å arbeide, flere kvinner til å jobbe heltid eller flere til å stå lengre i arbeid.

Ettersom arbeid er så viktig, er det viktig at flest mulig er i arbeid. Vårt velferdssamfunn er nemlig basert på at de som står i arbeid, betaler for dem som står utenfor. Det må alltid være en rimelig balanse i dette forholdet. Hvis ikke de mellom 25 og 65 bidrar med nok inntekter, klarer vi ikke å dekke utgiftene til de mellom 0 og 25 og mellom 65 og 100.

I årene som kommer blir dette utfordret, da folk lever stadig lengre. De store etterkrigskullene nærmer seg nå pensjonsalder. Det vil gjøre at andelen 67+-åringer vil øke fra om lag 20 % i dag til opp mot 40 % i 2060. I 2035 vil vi være dobbelt så mange eldre over 85 år. Dette utfordrer bærekraften velferdssamfunnet.

Dagens eldre lever og er friskere lengre enn noen gang. Flertallet av befolkningen ønsker å jobbe etter at de får rett til pensjon.

Det er ingen god følelse å bli sett på som avleggs fordi du er 60, av en arbeidsgiver som mener du, til tross for lang erfaring, ikke lenger har de nødvendige kvalifikasjonene. Partene i arbeidslivet har en viktig oppgave foran seg i å finne ut av hvordan vi jobber bedre med å kvalifisere folk gjennom hele arbeidslivet. Slik at flere kan jobbe lengre, slik stadig flere sier de ønsker. Eldre som vil og kan jobbe lengre bør få muligheten til det. Det vil være bra for den enkelte. Og på sikt vil det være viktigere for et bærekraftig velferdssamfunn at flere eldre jobber lengre enn at vi åpner nye oljefelt. Kanskje vi kan si at de eldre er den nye oljen.

Det norske samfunnet ser annerledes ut i dag enn for 50 år siden. 1970 bodde det kun 100 000 innvandrere i Norge. I 2015 var 1 av 6 innbyggere i Norge en innvandrere. I 2030 at vi har 1,6 millioner innvandrere, hvorav 300 000 norskfødte. Ser man lengre frem til 2060, kan vi være 2,5 millioner innvandrere – hvorav 600 000 norskfødte. Jeg vet det ble mange tall, men falt du av – se om igjen på disse. de er viktige.

Siden EØS-utvidelsen i 2004 har mange innvandrere kommet til Norge for å arbeide. Det har vært en stor styrke for Norge. Mange som innvandrer til Norge fra vestlige landet eller fra EØS er i arbeid. Skal bærekraften til velferdsstaten opprettholdes må yrkesdeltakelsen blant innvandrere være mer på linje med befolkningen for øvrig.

Å forsørge seg selv og sin familie er den viktigste velferden. Hvis alle som kan jobbe er i arbeid har vi råd til å hjelpe de som trenger det mest i velferds-Norge. At mange står utenforarbeidslivet, er derfor en utfordring både for den enkelte og for samfunnet.

Siden 2010 har heldigvis andelen som lever på helserelaterte ytelser i Norge gått ned. Høyre mener fortsatt det er mulig å få flere til å forsørge seg selv. Det er f.eks. ingen grunn til at vi skal ha et dobbelt så høyt sykefravær som Danmark, eller ha en større andel uføretrygdede enn i våre naboland.

Det er utfordrende å forstå den tid vi lever i – men like fullt nødvendig å stake ut kurs for endring for fremtiden. Deri ligger sikring av velferdssamfunnet vårt.