Hvorfor dette engasjementet i internasjonale organisasjoner?

Europeisk samarbeid står sentralt. Som norsk parlamentariker forventes vår norske deltakelse internasjonalt. Men like viktig er å innrømme at samarbeidet bidrar til en utvikling som også gagner oss her hjemme.

Ved å gå til Stortingets historie 1964–2014, finnes det omtale av at det er lang tradisjon i Norge og Stortinget for internasjonalt parlamentarisk samarbeid. 

 

Det startet allerede på 1800-tallet og har utviklet seg gradvis gjennom etterkrigstiden. Stortinget deltar i dette ved å oppnevne faste parlamentariske delegasjoner av medlemmer. Det er i dag åtte slike samarbeidsdelegasjoner. 

1. Delegasjonen for arktisk parlamentarisk samarbeid, 2. Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE), 3. Nordisk råd, 4. Delegasjon for forbindelser med Europaparlamentet, 5. Felles parlamentarikerdelegasjon til EFTA og EØS, 6. OSSEs parlamentarikerforsamling (OSSE PA), 7. Delegasjonen til det parlamentariske partnerskapet Asia-Europa (ASEP), 8. Konferanse om EUs utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. 

 

I tillegg er det samarbeid i Den Interparlamentariske Union, omtalt som IPU. Det har vart siden 1889, og pågår fortsatt. Delegasjonen til Europarådets parlamentarikerforsamling ble oppnevnt første gang i 1949. Det vil si at Europarådsdelegasjonen skal være med i et jubileum neste år – 70 år. NATO-delegasjonen går tilbake til 1955. Stortingets delegasjon til Nordisk råd går tilbake til 1962 og OSSE til 1992. I 1977 ble det etablert en parlamentarisk EFTA-delegasjon, som fra 1992 også møter i EØS-regi. Fra 1994 har det vært en delegasjon til Den arktiske parlamentarikerkomiteen.

 

Da vi dykket ned i historien, fant vi  at tidligere utenriksminister Knut Frydenlund i 1982 hadde sammenlignet de ulike parlaments engasjement når det gjelder internasjonalt samarbeid og uttrykt følgende: 

«Den generelt økte interesse for utenrikspolitikk gjør seg også gjeldende i Stortinget. (…) Sammenliknet med situasjonen i andre land, er det norske Stortinget sannsynligvis en av de nasjonalforsamlinger i verden som er mest opptatt av internasjonale spørsmål og utenrikspolitikk. Noe annet er at dette engasjement også varierer fra område til område. Det er visse saksområder som Stortinget er særlig opptatt av, som bistandspolitikken, situasjonen for menneskerettigheter i andre land og situasjonen i det sørlige Afrika.»

Han sier videre at: «Det er vel heller ikke noen nasjonalforsamling i verden som i den grad debatterer avstemninger som har funnet sted i FN.»

Disse uttalene står seg i høyeste grad den dag i dag.

 

Det er verdt å merke seg ved et historisk tilbakeblikk på de internasjonale delegasjonene som Stortinget har oppnevnt, at det er ingen samlet framstilling av når det begynte, hva engasjementet var, og hvordan det ble behandlet. Men når vi ser på det som er skrevet i 1955 om Nordisk råd, sies det den gangen at det var en bestemt tekst som ble behandlet likt og samtidig, både i det danske folketing, i Finlands og Sveriges Riksdager og i det Norske Storting, og at man da var opptatt av at delegasjonene skulle representere ulike politiske oppfatninger.

Årsrapporten som vi behandlet i Stortinget i juni 2018 gir et bilde av det som er bredden i Stortingets virksomhet. Rapportene beskriver arbeidet i de ulike delegasjonene og hvilke temaer som har preget arbeidet i året som gikk. 

 

Delegasjonene har varierende tematisk og geografisk virkeområde og ulik tilknytning til de multilaterale foraene som nettopp gjenspeiler det. Selv om parlamentarikerforsamlingene er ulike i karakter, har de også mange fellestrekk.

Menneskerettigheter og demokratiutvikling står sentralt i flere av parlamentarikerforsamlingene. For arbeidet i Stortinget innenfor en rekke saker og saksområder ser vi viktigheten av at europeisk samarbeid står sentralt i flere av Stortingets internasjonale delegasjoner. Da kan det være verdt å nevne bl.a. Storbritannias beslutning om å forlate EU. Det har preget arbeidet her i Stortinget, men det har også preget delegasjonen til EFTA/EØS-området. Det er også slik at man merker konsekvensene av Brexit i og for Norge. I Europarådets parlamentarikerforsamling har utfordringene i samarbeidet i første rekke handlet om Russland, situasjonen i Tyrkia –og ulike staters brudd på menneskerettigheter og korrupsjon har også vært viet oppmerksomhet. Når det gjelder Stortingets arktiske delegasjon og EFTA/EØS-delegasjonen, har de hatt økt kontakt med medlemmer av Europaparlamentet, nettopp for å få fram det som har vært de norske synspunkter og interesser i saker som er til behandling.

 

Europeisk samarbeid står sentralt og la oss som eksempel ta et nærmere blikk på OSSE PA (Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa) spesielt, der konflikten mellom Russland og Ukraina har trått tydelig frem ved partenes manglende evne til å føre en konstruktiv dialog innenfor det interparlamentariske samarbeidet. OSSE PA har hatt mange valgobservasjonsoppdrag i 2017. Et viktig tema i etterkant av disse oppdragene har vært cybersikkerhet ved valg og hvordan valg kan manipuleres. En annen uro som har forsterket seg er den tilsynelatende manglende sammenhengen mellom vitenskap, sikkerhet og  politikk, gjennom at USA har trukket seg fra Paris avtalen. I OSCE PA sin komite for Economic Affairs, Science, Technology and Environment er fundamentet, the Helsinki Final Act fra 1975. Her erkjenner deltakerstatene verdien av “å etterstrebe utvikling og samarbeid innen områdene for handel, industry, vitenskap og teknologi, miljøet og andre områder av økonomisk aktivitet som vil bidra til å forstreke fred og sikkerhet i Europe og verden for øvrig”.

 

Europeisk samarbeid er viktigere enn på lenge. Som innbygger i et land som Norge bør vi minnes om at vår velferd og frihet ikke kan tas for gitt. Som stortingsrepresentanter bør vi minnes om at vi har et stort ansvar i det internasjonale samarbeidet for å adressere utfordringer tydelig og takle problemene helhetlig.