Trygd og sykelønn

Høyre ønsker gode og anstendige ordninger for å sikre inntektene for alle som er for syke til å jobbe. Samtidig må vi legge til rette for at man skal kunne jobbe i den grad helsen tillater det.

En betydelig andel av Norges yrkesaktive befolkning står i dag utenfor arbeidslivet og er på helserelaterte ytelser som sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Vi kan alle bli syke, og noen opplever også å bli så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. De skal ha uføretrygd, og skal ikke skamme seg over det.

Samtidig vet vi at mange som blir uføretrygdet, kunne vært i arbeid dersom de hadde fått litt tilrettelegging eller annen hjelp til riktig tid. Høyre vil derfor styrke ordninger som hjelper sårbare grupper med overgangen til arbeidslivet. Vi vil også styrke ordningene med midlertidige og permanente lønnstilskudd, utvide forsøkene med arbeidstrening i arbeidslivet og korte ned ventetidene mellom tiltak.

Vi vet at mange som er på trygd, ønsker å jobbe i den grad de kan. Derfor har Høyre vært med på et bredt forlik om uføretrygden, som ble innført i januar 2015. I det nye systemet vil man fritt kunne kombinere trygd og arbeid i et sømløst system.

Det er godt dokumentert at personer med lave inntekter tjener lite på å være i jobb sammenlignet med om de hadde gått på trygd. Dette kan på sikt undergrave legitimiteten til velferdsordningene våre. Høyre er en garantist for arbeidslinjen: Det skal lønne seg å jobbe. Vi vil derfor øke bunnfradraget og senke skatten, særlig for lave og middels inntekter.

Høyre mener at alle som er friske og kan jobbe heller enn å motta støtte fra det offentlige, skal få muligheten til å jobbe. Der for har vi innført rett og plikt til aktivitet for friske sosialhjelpsklienter, i første omgang for dem under 30 år.

Høyre ønsker å styrke de sosiale entreprenørenes muligheter til å delta i velferdsarbeidet i samfunnet.

Høyres løsninger:

  • Gjennomføre en harmonisering og forenkling av trygdesystemet, herunder å utrede muligheten for en sammenslåing av dagpenger og arbeidsavklaringspenger (AAP) for å sikre fleksibilitet og hindre negative incentiveffekter i trygdesystemet.
  • Ha mindre sentral detaljstyring og gi NAV større ansvar for å sikre brukerne riktig tiltak til riktig tid.
  • Gjennomføre målet om at ingen NAV-brukere under 30 år skal gå ledige i mer enn åtte uker uten å få et tilbud om arbeid eller utdannelse, arbeidstrening eller annen aktivitet.
  • Innføre et nasjonalt forsøk der en andel av det statlige trygdebudsjettet overføres til kommunene, slik at de får ansvar for å finansiere noe av trygden sammen med staten, og får beholde pengene de ville brukt på å utbetale trygd, dersom de lykkes i å hjelpe utsatte grupper inn i arbeidslivet.
  • Sikre et bedre samarbeid mellom NAV, bemanningsbransjen og arbeidsgivere for å få flere i arbeid.
  • Senke tersklene for sosialhjelpsmottageres adgang til statlige arbeidsmarkedstiltak, for å sikre at brukere får den hjelpen de skal ha.
  • Gjennomføre aktivitetsplikt for mottagere av sosialhjelp i alle kommuner, og prioritere de yngste mottakerne først.
  • Stille strengere krav til NAVs tiltaksleverandører og sørge for at dårlige resultater får konsekvenser for tiltaksleverandøren.
  • Innføre forsøk med velferdsobligasjoner for å mobilisere sosiale entreprenører.
  • Jobbe systematisk for at flere ideelle og sosiale entreprenører skal få ta del i å løse sosiale utfordringer i samfunnet, blant annet ved å øke kommunenes innkjøpskompetanse om sosiale entreprenører.