En ulykke kommer sjelden alene

Som en velfungerende nasjon med store verdier både i finansielle virkemidler og en høyt fungerende befolkning har vi de beste forutsetninger for å lande også denne situasjonen uten at folk flest blir varig skadelidende. Men det er helt klart en ekstraordinær situasjon og det vil kreve ekstraordinær innsats av hver enkelt av oss i lang tid. Den politiske ledelse nasjonalt, regionalt og lokalt har tatt situasjon på største alvor og det jobbes dag og natt for at vi alle skal kunne vende tilbake til normalen etter en tid. Men den nye normalen er ikke nødvendigvis den samme som den gamle normalen. Vi står ovenfor et skifte.

Det er bare tre måneder siden nyttårsrakettene gikk til himmels og de fleste av oss tenkte at overgangen til nytt tiår går kjempefint. Det var klimakrisen som nok sto fremst i tankene om hva som fremover vil ha mest innvirkning på våre daglige liv. Denne er på ingen måte avblåst, men det vi står i nå har mye kortere horisont. Vi følger alle på usikkerheten og vi går automatisk i beredskapmodus. Når et usynlig virus sprer seg, og vi ikke kan vite helt sikkert hvor det er, blir det kaos. Da handler det om å verne om det nære. Holde seg inne med flokken sin og sørge for at alle har det så trygt og godt som mulig.

Men så var det dette med at en krise sjelden kommer alene. Vi står ikke bare ovenfor en krise med virus, og kan vente på å bli sluppet ut til det vi forlot. Nei, mens det er unntakstilstand med hjemmekontorer og hjemmeskole grunnet coronasituasjonen endres samfunnet rundt oss dramatisk. Næringslivet er hardt rammet. Vi opplever en formidabel vekst i antallet arbeidsledige. Og dessverre er det ikke sikkert at når viruskrisen er over, så finnes alle de arbeidsplassene vi hadde i forrige uke. Det ene er problemer med penger inn og tomme ordrebøker grunnet pandemien, det andre er at det nå også inntreffer flere parallelle kriser, og norske myndigheter kan bare delvis styre eller påvirke dem.

Det er stans i flere verdikjeder. Frakt og omsetning av varer og tjenester over landegrenser påvirkes av corona viruset. Dette var de første direkte konsekvensene vi begynte å merke i Norge, ved at en del bedrifter fikk redusert etterspørsel uavhengig av norske tiltak. Nå ligger mange bedrifter med brukket rygg, det er permitteringer og kanselleringer. Her må det komme flere strakstiltak som bedrer likviditeten i den første kritiske fasen også for de minste bedriftene som måtte permitterte før overgangsreglene kom på plass.

Kronekursen har de siste ukene falt dramatisk. Dette er for noen næringer et gode, men for andre en forbannelse. For alle som er avhengige av å kjøpe varer og tjenester fra utlandet har kostnadene eksplodert. Hvor kronekursen stabiliserer seg vil ha stor betydning for om bedrifter klarer å innfri kontrakter og om vi fortsatt vil ha tilgang på nødvendig arbeidsinnvandring.

På toppen av det hele har vi nå også en rekordlav oljepris pga høy produksjon og lav etterspørsel globalt. Fallet den siste måneden er langt brattere enn under forrige oljekrise og prisene ligger lavere enn bunnpunktet fra 2016. Utviklingen videre vil påvirke vår evne til å opprettholde investeringer og sysselsetning på kort sikt og velferden på lengre sikt.

Så var det dette med å ikke henge med hode. Mer enn noen gang trenger vi å stå sammen. Stå sammen om tiltakene som er iverksatt for å begrense smitten slik at helsevesenet ikke kollapser. Sammen for bedriftene våre, slik at tilbudene er der når nyttårsrakettene sendes opp i 2021. Jeg vil håpe og tro at det er mange som i år legger ferien innlands og benytter det mangfoldige kultur- og turismetilbud vi har i vår nærhet. En egen satsning på å promotere Norge som turistmål for nordmenn bør snarest igangsettes. Byggeprosjekter som ligger klar for oppstart må framskyndes slik at vi klarer å holde industrien i gang. Kommuner og fylker må på lik linje med staten finne gode tiltak for å tilby kriseløsninger innenfor sine porteføljer slik at vi bevarer lokale arbeidsplasser.

Det er nå stort fokus på samfunnskritiske funksjoner. Det er naturlig at noen trekkes frem når det er krise. Men i hverdagen er det kritisk at folk flest er i jobb, at man får bidra til fellesskapet og får tilbake godet med å ha kollegaer, egen inntekt og en meningsfull hverdag.

Etterpåklokskap kommer til oss alle etterhvert. Nå er det klokskap som gjelder. Følg myndighetenes råd og befalinger. Vær medmenneske og bidra der du kan.

Christine B. Killie,
Gruppeleder Troms og Finnmark Høyres fylkestingsgruppe