Hvorfor er alt så vondt og vanskelig?

Sakskartet var i overskrifter preget av normale saker, som også skal behandles rundt omkring i andre regioner. Det var revidering av budsjett, nasjonal transportplan, spørsmål og interpellasjoner. Men man skal ikke dykke dypt i saksframleggene eller lytte lenge til debatten for å skjønne at det rundt flere saker henger en eim av alt det vonde og vanskelige som preget forløpet for denne nye konstruksjonen. Og mens noen forsøker å lege pasienten, er det for andre viktig å holde de blødende delene åpne en stund til. I hvert fall i to år, slik at man kan vise til disse ubøtelige skadene og bruke dem for alt det er verdt inn mot Stortingsvalget.

Hvilken motivasjon har partier som har programfestet fiasko for reformen, og har reversering som sin hovedsak inn mot neste valg, til å bidra til at dette skal bli bedre enn fryktet? Det vil jo vise at de har tatt feil hele tiden og at deres store prosjekt, reversering, er feilslått. Man kan jo bare undres.

En annen sak man kan undres litt over er Kommunelovens §3-4 og dens implikasjoner på hvorfor harmen rundt sammenslåingen ble så sterk og vedvarende. §3-4 sier noe så enkelt som at «fylkeskommunen skal ha samme navn som fylke.» I det ligger det at det er en forskjell på et fylke og en fylkeskommune. Et fylke er en geografi, med folk og historie. En fylkeskommune er et forvaltningsnivå som innenfor sine ansvarsområder skal utvikle denne geografiske regionen. Nå kan man med rette si at både fylke og fylkeskommunen er sammenslått, men er begge deler like problematisk for folk flest?

Veldig få har sin identitet knyttet til et administrativt forvaltningsnivå. Å sammenslå fylkeskommunen, altså forvaltningen, er opprivende for dem som er redd for å miste makt og innflytelse. Å ufrivillig miste tilhørighet til fylke, altså geografien, er mer følelsesmessig vondt og det kan skape sorgprosesser, sinne og fortvilelse. Dette gjelder for dem som har mye av sin identitet knyttet til fylkesnavnet. Her er Finnmarkingen i en særstilling. I Troms er vi fra Harstad, Senja, Tromsø osv. Jeg har i hvert fall ikke hørt om noen som har tatovert «Troms» på armen.

Navnet på det nye fylket ble nå også Troms og Finnmark. Kritisert for å være lite oppfinnsomt, men det kan vise seg å være noe bra med det, for det er åpenbart hva som er «Troms» og hva som er «Finnmark». Det er i praksis bare forvaltningsnivået som er begge deler, og der bruker man merkelig nok ikke disse to navnene lengre om geografien. Nå heter det «øst» og «vest». Troms er vest og Finnmark er øst. Med egne organisatoriske øst og vest enheter og fond øst og fond vest i regnskapet. «Det er enklere å reversere da», får vi til svar når vi spør hvorfor det må være slik fortsatt.

Hvordan enannerledes tenkning rundt dette kunne bidratt til færre kutt i ferger og mer asfalt er ganske åpenbart. Når man skal tviholde på alle strukturer, så blir kuttene i drift større enn nødvendig. I hvert fall over en økonomiplanperiode slik vi behandlet nå. Eneste nye på den fronten, foreslått av fylkesrådet, var felles rektor for fagskolene i hele fylket. Og det mener rådet er så pass fornuftig at man anbefaler det videreført selv om reformen reverseres. Skal jeg være håpefull kan jeg kalle det utsagnet «et lite steg for forvaltningen – et stort steg for Troms og Finnmark fylkeskommune.