Ensomhet - en flyktig størrelse

Foto: Xenia Villafranca

Det snakkes og skrives stadig vekk om ensomhet. Regjeringen satte i 2017 i gang strategien «Mestre hele livet», og det var absolutt et godt initiativ. Jeg stiller meg likevel noen spørsmål: Hvordan kan vi måle ensomhet?

Det er ikke enkelt å tallfeste en så upresis og flyktig størrelse. Kan vi egentlig måle ensomhet som et konstant fenomen? Er det ikke snarere mange mennesker der ute som nok kan oppleve ensomhet en tid, en periode med ensomhet, men som også opplever at ensomheten «går over»? Ved egen eller andres hjelp.

Hvis vi skal prøve å tenke fysiske plager som en parallell, kan vi ta en enkel blodprøve og deretter sette i gang behandling. Men ikke alt bør nødvendigvis behandles med medisiner ved slike konkrete og identifiserte plager. Noe immunforsvar kan trenes opp, noe «går bort av seg selv» som eks. virusinfeksjonen. Den kan slå ut med forhøyet CRP, men skal ikke behandles med antibiotika. Kroppen kjemper seg gjennom, og det går over «av seg selv».

Jeg tenker at det kan være sånn også med ensomhet: «Ingenting varer evig!» Gjennom livet gjennomgår vi faser der vi nok møter emosjonelle utfordringer. Men de kan være opplevelser som i sin tur faktisk gjør gjør oss mer robuste og bedre forberedt for livet videre.

Å være alene betyr ikke alltid ensomhet. En alenetilværelse kan by på erfaringer som ruster oss til å møte verden bedre. Foreldrenes rolle er for eksempel å lære barn å stå på egne bein. Overgangen i puberteten kan gjøre oss usikre fordi foreldrene gradvis må slippe taket på barna sine. Plutselig er de frie til å gjøre en del ting på egen hånd. Det er denne tiden hvor våre barn utforsker, prøver nye ting, finner nye veier at de finner ut av egne behov uten foreldres styring eller pålegg. De må på egen hånd, kanskje i ensomhet, finne ut av tingene.

For noen ungdommer er dette befriende, mens andre plutselig kan få store problemer med å fine identitet og plass i samfunnet - noe som rett og slett kan føre til ensomhet. Det samme skjer i den fasen der barna våre finner sine partnere og vi og de opplever ulike ønsker og prioriteringer. Det er ofte noen enkle grep og tiltak som fører til at menneskene inkluderer seg selv, finner sine roller og ståsteder. Men i prosessen kan livet virke ensomt.

Mennesker kan oppleve ensomhet når de flytter på seg, mister noen, flykter fra hjemlandet, skaffer seg familie borte fra foreldrene. De siste kan oppleve tomhet etter barn som flytter ut, får seg jobb et annet sted. Slike forandringer mener jeg er noe vi skal venne oss til. Noen hver kan oppleve slike faser som en plagsom form for ensomhet. Men det er ting vi må «ta oss igjennom», og bli sterkere og klokere av det.

Dette er altså perioder og situasjoner i livet vi bare må «ta». Så lenge en ikke er helt alene om utfordringene, er jeg ikke så sikker på at de skal kalles «ensomhet», som en slags folkesykdom. La meg kalle det forbigående mentale opprustningsperioder, som de fleste av oss håndterer greit. Alle mennesker opplever sorg, sykdom, tap osv. Det er opp til hver og en av oss å komme på høyde med situasjonen. Det er ikke sikkert det er noen offentlig «politisk» oppgave eller forpliktelse å gå inn i enkeltmenneskers liv. Omgivelser og frivillige kan imidlertid gjøre en god innsats. Vi bør alle «se» våre medmennesker.

Det er svært vanskelig å vite om andres behov, og det er svært vanskelig å måle noe som liksom «svever» mellom mennesker fra dag til dag. Jeg er litt skeptisk til SSB-målingen i 2017 som fant ut at 16 prosent i Norge var «ensomme». Kanskje hadde det sammenheng med at dette var året med høyeste skilsmissetall? Tenk om undersøkelsen ble utført under en ekstrem kald og mørk vinter hvor mange holdt seg mest hjemme? Til forskjell fra på lys vår og sommer når Norge er på sitt beste? Hadde tabellen da vist samme tall? Ikke for å vise mistillit til noen, men etter min oppfatning er det en risikosport å tro for sterkt på statistiske tall om ensomhet. Her kan det være mange feilkilder.