Fraværsgrensa virker

Fraværet stuper i videregående skole. En ny rapport fra Fafo viser at gjennomsnittseleven er 15 timer mer på skolen nå enn før fraværsgrensa ble innført, og at fraværet går mest ned blant de elevene som hadde mest fravær fra før.

Rekordmange elever er altså der læreren er, på skolen. Det er en seier for elevene, for selv ikke verdens beste lærer kan formidle kunnskapen dersom elevene ikke er tilstede.

Fraværsgrensa er til for de elevene som ikke har de samme forutsetningene for å lykkes som andre, og ikke for de hardtarbeidende elevene med høyutdannede foreldre. Fraværsgrensa er til for elevene med turnusjobbende foreldre, som ikke har sjans til å dra dem opp av senga hver dag. Eller for de elevene med lavutdannede foreldre, som ikke kan hjelpe dem med lekser på kveldstid.

Fraværsgrensa er til for å motvirke sosiale forskjeller, og det virker. Flere elever fullfører videregående opplæring. Elevene får gjennomsnittlig bedre karakterer, og færre elever dropper ut underveis. Derfor kan ikke spørsmålet lenger være om vi skal ha en fraværsgrense, men hvordan vi skal gjøre den bedre. Det burde Arbeiderpartiet også forstå.

Det er en sammenheng mellom høyt fravær og det å droppe ut av videregående skole, og det er en sammenheng mellom det å droppe ut og det å ikke få jobb. Ved å redusere fraværet får vi dermed flere elever som er godt rustet for fremtiden, uavhengig av deres sosiale bekgrunn. Det hindrer at sosiale forskjeller går i arv.

Arbeiderpartiets vingling om fraværsgrensa er et tydelig bevis på at de ikke evner å se eller løse årsakene til sosial ulikhet. Først var de for, så mot, så for igjen, så mot igjen, før de nå sier at de er for én eller annen form for grense, uten at det kommer frem hvilke endringer de vil ha. Vi i Høyre tar derimot elevene på alvor, fordi det å stille krav til elevene er å bry seg om dem.

Det vi likevel bør diskutere er hvordan vi kan hjelpe de elevene som befinner seg i fraværsgrensas blindsone. De elevene som risikerer å miste vurderingen i et fag, og som kjenner på stresset og presset på skolen.

For å gi de elevene det tilbudet de fortjener trenger vi flere helsesykepleiere og skolepsykologer på skolen. Fra 2014 til 2019 økte regjeringen satsingen på skolehelsetjenesten med over 1 milliard kroner, og kommunene har fått 50 millioner til flere psykologer. Den satsningen må fortsette, sånn at elevene får den hjelpen de trenger, når de trenger det, og ikke bare når helsesykepleieren er tilgjengelig.

I tillegg må vi sikre at skolens plikt til å ta kontakt med elevene som nærmer seg 10 prosent-grensa bli overholdt. Plikten må sikre elevene god oppfølging og hjelp fra skolen før det er for sent, sånn at de får muligheten til å fullføre og bestå videregående.

Fraværsgrensa er ikke en vidundermedisin mot alle problemene i skolen. Men er det en ting som er sikkert, så er det at løsningen ikke er å redusere skolen og undervisningen til noe frivillig. Da får vi en skole som ikke er tilpasset alle, men bare de flinkeste og mest selvdisiplinerte elevene.