Hør elven bruse, hør vinden suse

Historien om energi i Norge er i stor grad en historie om økonomisk vekst og økt levestandard. Først utviklet vi vannkraften, deretter oljesektoren. Men hvordan kan vi styrke vannkraften i fremtiden?


Jeg har brukt sommerens møtefri periode på Stortinget til å påta meg ulike «sommerjobber». Jeg har slipt kniver og filt nøkler, sittet i kassa på Rema, vært gjeter i fjellet, og jobbet på et vannkraftverk. Det har vært morsomt, interessant og lærerikt.

Et av stedene jeg besøkte var Gaupne i Sogn og Fjordane, hvor jeg fikk lov til å ta del i arbeidsdagen til den kunnskapsrike gjengen på regionskontoret til Statkraft. Det var spesielt interessant å få innsyn i hvilke vurderinger de gjør hver eneste dag, når de regulerer regionens over 30 anlegg.

Vannkraften har vært gull verdt for Norge i mange år. Både fordi den har spart oss for mye utslipp og gitt oss billig strøm, men også fordi den har sikret store inntekter og arbeidsplasser i distriktene, samtidig som den har forhindret flom og ødeleggelser. Vannkraften har tjent oss vel under byggingen av landet, og den tjener oss vel nå som vi bygger et fornybart Europa. For mens de bygger volatile kraftkilder som sol og vind på kontinentet, besitter vi en type kraft som kan lagres.

Vi er ikke avhengig av at det blåser eller er fint vær for å produsere strøm. Det gjør Norge til Europas grønne batteri. Vi kan også holde på vannet i Norge når det er dyrt å importere strøm, og vi kan selge når vi får gode priser på det. Det betyr at norske kommuner kan tjene gode penger på å selge ren kraft – samtidig som vi bidrar til å kutte utslipp. Nettopp dette gjør vannkraften unik.

Når debatten rundt vindkraft i det siste har fått økt oppmerksomhet, har mange pekt på vannkraften som alternativ. Vannkraften har lengre tradisjon i Norge, den syns mindre på avstand, og den gir større inntekter lokalt, i alle fall foreløpig. Utfordringen er at de fleste som peker på vannkraft som løsning, ikke skiller på potensialet som ligger i å oppruste et kraftverk, versus å utvide et kraftverk.

Opprustning innebærer typisk utskifting av for eksempel elektromekanisk utstyr som turbiner eller generatorer. Opprustning betyr i bunn og grunn vedlikehold. Potensialet for ny kraftproduksjon utelukkende fra opprustninger er svært begrenset.

Utvidelser er tiltak som gjør det mulig å utnytte mer vann, enten ved å ta vann fra et sted hvor det ikke er utbygd, eller ved å redusere flomtapene. Utvidelser vil ofte medføre store miljøulemper på linje med helt nye utbyggingsprosjekter.

Professor Leif Lia ved NTNU er en av dem som mener at potensialet er større enn hva de aller fleste andre fagfolk mener. Derfor blir også påstandene hans ofte gjentatt. Jeg tok en titt på dette da jeg var på besøk hos Statkraft. For dersom påstandene hans stemmer, hvorfor bygges det ikke ut?

Svaret var enkelt. Fordi han tar feil. Ifølge Statkraft er tallene til Lia urealistiske. Det samme sier de fleste andre av fagfolka som jobber ute i feltet hver dag. De vassdragene som kunne vært aktuelle for utvidelse, ligger i eller ved vernede områder. De fleste av oss har fulgt mange debatter av den typen, og en debatt de fleste av oss nok tenker på når man sier «vannkraftutbygging» er Alta-vassdraget.

Dersom argumentet mot vind er miljø, er ikke løsningen å ødelegge vernede områder og miljø med vann. Ønsker man likevel å bygge ut i nettopp vernede vassdrag, liger potensialet på rundt 50 TWh, og vi kan legge vindkraft på hylla. Men det hjelper ikke miljøet, dersom det er en del av målet - og det bør det være.