På tide å legge berøringsangsten til side
Vindmøller eller TikTok? Solceller eller turstier? Hva er vi villige til å gi for å få? Hverdagen vår blir gradvis mer elektrisk, og det er en ønsket utvikling. Vi må øke produksjonen av kraft til alt vi forbruker – og vi må øke produksjonen av kraft for å holde strømprisene nede. Men hvordan skal vi produsere mer strøm?
Det er fortsatt en og annen foss som kan legges i rør, men hvor store naturinngrep vil vi ta? Eksisterende kraftverk kan oppgraderes noe, men mye er allerede gjort. Solberg-regjeringen ga kraftverkene en skattefordel for å oppgradere eksisterende kraftverk. Denne fordelen fjernet dagens regjering. Paradoksalt nok i en tid med økt kraftbehov.
Vindmøller og solceller er dagens melodi, og er greit nok som et supplement til vann. Jeg var mer positiv til vindmøller før enn jeg er nå. Havmøller krever lange overføringskabler for å frakte kraften til land. Kabler som inneholder sjeldne metaller. Mindre gårdsmøller burde vi hatt flere av. Det er med på å styrke økonomien i landbruket, og gir kortreist kraft.
Solceller er et fint supplement så lenge det settes opp på eksisterende bygg. I Tønsberg har det blitt debatt om en skal bygge et stort anlegg på Akersmyra. Jeg skal ikke blande meg inn i en lokal debatt, men for meg er det uaktuelt å bygge ned matjord med solceller.
Vi må sette av store arealer dersom vi skal få noe effekt ut av vindmøller og solceller. De to energiprodusentene produserer lite kraft i forhold til det store arealet de krever. Det er kanskje på tide at vi ser mer på hvor stort areal- og materialbehov kraftproduksjon gir?
Vindkraft krever ti ganger mer materialer pr produserte TWh enn kjernekraft. Solceller krever 18 ganger mer materialer enn kjernekraft. I tillegg er levetiden til kjernekraftverk to-tre ganger så lenge som de to andre energiprodusentene.
Det er på tide å legge berøringsangsten til side. Vi kommer ikke unna behovet for kjernekraft, og da aller helst basert på thorium. Tiden for å intensivere forskning og utvikling av thorium-reaktorer er overmoden. Thorium har et stort inntektspotensial for Norge.
Moderne reaktorer hjelper oss med avfallsproblemene fra gamle reaktorer. Ny teknologi kan utnytte restenergien i avfall slik at lagringsproblemet reduseres fra noen tusen år til 300 år.
Enkelte er positive til kjernekraft – bare ikke i Norge. Jeg er uenig, blant annet fordi velferdssamfunnet vårt er finansiert av olje og gass. Skal vi klare å levere et like høyt velferdstilbud i fremtiden som vi gjør i dag, må vi finne alternative inntektskilder til olje og gass. Det er ingen grunn til at vi ikke skal fortsette å finansiere fellesskapet vårt på salg av energi.
I Nordsjøen har vi utviklet en særdeles god sikkerhetskultur. De kan ikke gjøre feil i et sårbart naturområde. Nordmenn er kjent for å ta ansvar. Dette er to viktige egenskaper vi har i Norge, egenskaper som gjør oss godt egnet til å drifte kjernekraftverk.
Kjernekraft er en god energikilde sammen med vannkraft. Kjernekraft produserer omtrent like mye energi døgnet rundt, mens vannkraft skrus av og på etter behovet. Når kjernekraft produserer kraft vi ikke trenger, kan overskuddskraften brukes til å produsere hydrogen.
I dag er det planer om å bygge store vindmølleparker i havet. En park er tenkt lagt rett utenfor kysten vår hvor kraften skal føres med sjøkabel til Grenland. Jeg mener det må være betydelig bedre å bygge en liten reaktor mellom Larvik og Grenland. Det vil gi korte kraftkabler til et område som trenger mye energi.
Kort vei betyr mye. I februar hadde vi et bruttoforbruk på 25,6 TWh i Norge. Av dette forsvant 1,7 TWh ut i løse luften blant annet på grunn av det tapet som er i lange linjer (SSB).
Det er viktig å komme i gang med produksjon av mer kraft, men samtidig må vi bli bedre på å spare strøm. De høye prisene vi har hatt viser at vi har et potensiale til å kutte i forbruket.
Høyre har ikke sagt ja til å utvikle kjernekraft enda. På landsmøtet til helgen håper jeg det blir en forandring på dette.
