Regjeringen bør fortsatt bestemme om norske soldater skal ut i krig

Er det Stortinget som skal beslutte om Norge sender soldater til militære konflikter utenfor Norges grenser, eller skal det fortsatt være Regjeringen som har dette ansvaret, slik grunnloven sier i paragraf 25?


SV har varslet at de vil endre grunnloven. For to år siden behandlet Stortinget et tilsvarende forslag fra Senterpartiet. Bakgrunnen for forslagene fra SV og SP er sannsynligvis erfaringene fra hvordan regjeringen de selv var medlemmer av vedtok å sende norske styrker til konflikten i Libya. Stoltenberg ga den gangen begrepet «SMS-ledelse» et nytt innhold.

Det kan virke som en selvfølge at vårt øverste demokratiske organ bruker tid på å debattere noe så alvorlig som å sende norske soldater ut i en konflikt som kan medføre tap av liv og varige skader.

Samtidig er det fire faktorer som en må ta med i tankene: Hvor god tid har vi på å debattere og vedta? Er alle konflikter egnet til åpne debatter i Stortinget? Det er regjeringen, og ikke Stortinget, som til daglig driver landet vårt. Hva skjer med regjeringen dersom deres vurderinger viser seg å stride mot Stortingets vilje?

Da Israel invaderte Sør-Libanon i 1978 som reaksjon på terroraksjoner fra palestinske grupperinger, handlet FN imponerende raskt. Tirsdag i påskeuka kom den formelle forespørselen om Norge kunne bidra med soldater. Kong Olav og statsminister Oddvar Nordli var på påskeferie i fjellet, og utenriksministeren var i Kina. Hverken konge eller statsminister hadde telefon på hytta. Det var tross alt 1978.

Allerede dagen derpå, onsdag før skjærtorsdag, var 10 av 15 statsråder på plass da statsrådet ble satt klokken 1100. Skjærtorsdag reiste den første norske offiseren til Libanon for å bli kjent med situasjonen. Allerede den første tirsdagen etter påske møtte offiserene og soldatene til den norske beredskaps-bataljonen opp på Gardermoen. En uke senere var de første norske soldatene i Libanon, klare til å løse sitt oppdrag.

Grunnlovens paragraf 25 gjorde det mulig for regjeringen å stille den norske FN-bataljonen til disposisjon for FN på særdeles kort varsel. Dersom SV og Senterpartiets grunnlovsforslag ble vedtatt, blir det ikke mulig for Norge å delta så raskt som dette i internasjonale kriser.

La oss si at FN anmoder Norge om å sende en militær avdeling til et fredsbevarende oppdrag en dag i juli. Hvor lang tid vil det ta å samle 87 stortingsrepresentanter, som er minstetallet som må være tilstede for at Stortinget skal være beslutningsdyktige? Grunnloven sier også at det skal gå en minstetid fra en lov blir vedtatt første og andre gang. Stortinget vil som et minimum forsinke utsendelsen av soldater med en uke. I mellomtiden går det liv tapt i området hvor konflikten pågår.

Ifølge VG var det norsk militært personell med på evakueringen av en familie fra en flyktningleir i Irak. Grunnlovsforslagene fra SV og SP ville avkrevd en debatt i Stortinget, noe som ville satt personellet i stor fare. Uthentingen av familien kunne endt med en tragedie.

Regjeringens beslutning må stå seg i Stortinget. Det er Stortinget som vedtar budsjetter og andre faktorer en avdeling i utlandet er avhengig av. En forstandig statsminister vil derfor rådføre seg med de parlamentariske lederne fra egne partier og de største opposisjonspartiene i Stortinget for å sikre seg flertall for avgjørelsen om å sende soldater til utlandet.

Stoltenberg gjorde tydeligvis ikke dette da hans regjering bestemte seg for å sende styrker til konflikten i Libya. Det er i seg selv ikke noe argument for å endre grunnloven.

Å sende norske soldater til krig i utlandet er en alvorlig beslutning. Noen kan miste livet, andre kan komme hjem med varige skader. Så langt som mulig bør det være en allmenn forståelse for oppdraget. Men å lovbestemme at det skal være en debatt i forkant er ikke alltid heldig dersom vi skal hjelpe til der det oppstår kriser.