Verdien av verdiskaping glemmes

Hvordan har Norge havnet i en situasjon der store deler av det politiske landskapet og de tradisjonelle mediene kan bruke de sterkeste emosjoner og adjektiver mot norsk næringsutvikling? Samtidig som argumenter for arbeidsplasser, verdiskaping og velferd må serveres med kirurgisk presisjon – fri for følelser?


Det har blitt kontroversielt å argumentere for verdiskaping i Norge. Miljø- og klimatiltak på bekostning av verdiskaping og arbeidsplasser er derimot fullt akseptert blant meningspolitiet. Dette skaper unødvendige motsetninger. Taperen er norske arbeidsplasser, den gode debatten om løsninger på den globale klimautfordringen, og over tid hele velferdsmodellen vår.

I sin årstale advarte sentralbanksjef Øystein Olsen mot rask avvikling av norsk oljenæring. Resonnementet var enkelt: «Verden etterspør fortsatt olje og gass. Skulle vi velge å forsere avviklingen av produksjonen på norsk sokkel, vil andre tilbydere stå klare til å ta over. Effekten på klimaet er derfor diskutabel. Selv ville vi pådra oss en betydelig kostnad». Mange politikere og avisledere raste.

Dagbladet skrev på lederplass at «sentralbanksjefens råd er naivt, farlig og kan være direkte skadelig». Til tross for kraftig kost i overskriften var argumentene svakere. Det haster å gjøre noe for klimaet (og det gjør det), og da mener Dagbladet avvikling av norsk oljenæring er et naturlig tiltak, men hopper bukk over norsk økonomi og titusenvis av arbeidsplasser.

MDGs talsperson, Aril Hermstad, gikk lengre og mener sentralbanksjefen må gå av. Han mener økonomisk lønnsomhet er uinteressant: «Dette handler om moral, og om å gjøre det som er riktig for barna våre, for dyrene og for miljøet», sa Hermstad.


Det er nettopp barna våre som vil betale prisen dersom vi avvikler norsk oljenæring for raskt. Spesielt Vestlandet og Nord-Norge vil oppleve dramatisk økning i ledigheten, og skatteinntektene vil falle brutalt. Samtidig står land med langt mer forurensende produksjon som Russland og Saudi-Arabia klare til å overta.

Tidligere nasjonal talsmann for MDG, Rasmus Hansson, fikk side opp og ned med oppslag om sin utdaterte dieseldrevne Toyota RAV4. Årsaken er nettopp denne motsetningen folk ser og lar seg provosere over: Verden trenger fossil energi, mens MDG, SV og Rødt alle i ulik tempo ønsker å avvikle verdens reneste olje- og gassnæring her i Norge. Norske arbeidsplasser og velferd er taperen.

Vår egen næringsminister fikk nylig en lett overtenning etter alle oppslagene mot verdiskaping. På Facebook skrev han: «Når jeg ser alle angrepene på næring etter næring, er det på tide å spørre: Hva skal vi faktisk leve av i dette landet? (..). Offentlig forbruk. Subsidier. Drømmer. Digitale landskap. Reality-TV». Han var raskt ute og påpeket at dette var spissformuleringer.

Nå var det ikke lenger venstresiden og deres medier som reagerte. Selveste Aftenposten kom med pekefingeren: «Vindkraften innebærer naturgrep som ligner lite annet vi har sett. (…). Dette blir en svært ødeleggende konflikt hvis myndighetenes syn ligner på Isaksens utbrudd». Aftenpostens leder er interessant på flere måter. De velger å rette den moralske pekefingeren mot Røe Isaksen etter han tydelig har forklart bakgrunnen for sitt innlegg.

Mest interessant var Aftenpostens formulering om at «debatten kortslutter hvis de som ønsker næringsutvikling på bekostning av naturen, ikke forholder seg til substansen i kritikken». Aftenposten hinter om at næringsinteressene ikke forholder seg til kritikk, noe som er fullstendig urimelig. Samtidig sier de ingenting om hvorvidt miljø- og klimainteressene har gode poenger. Aftenpostens argumentasjon viser lav tillit til de som ønsker å skape arbeidsplasser og skatteinntekter ved å utnytte råvareressurser i Norge – med fri løpebane for alle som ønsker å stå i veien.   

Hvordan har Norge havnet i en situasjon der store deler av det politiske landskapet og de tradisjonelle mediene kan bruke de sterkeste emosjoner og adjektiver mot norsk næringsutvikling? Samtidig som argumenter for arbeidsplasser, verdiskaping og velferd må serveres med kirurgisk presisjon – fri for følelser?

Svaret tror jeg, er at kun i et land så rikt på naturressurser og pensjonspenger som Norge, er det mulig å glemme verdien av verdiskaping. Dette viser seg særlig tydelig i norske medier som snart er blottet for journalistikk om verdiskaping, et forsiktig anslag er at det går ti sportsjournalister på en økonomijournalist om vi ser norske medier under ett. Norske medier svikter sitt samfunnsoppdrag når de underslår viktigheten av verdiskaping, selve grunnplanken i velferdssamfunnet vårt. Vi har et akutt behov for mer nyanser om norsk økonomi, næringsliv og hva som betaler vår velferd. Alternativet er større motsetninger mellom folk, og mindre tillit til medier og politikere. Det ønsker jeg ikke skal skje på min vakt.