Yrkesfag er ikke plan B

I sommer var jeg og en venninne på café i en av landets mange byer, i flotte lokaler med upåklagelig kvalitet på maten. Dessverre kunne vi ikke si det samme om servitøren. Det var veltede vannglass, glassbiter, uteglemte bestillinger og skittent bestikk. Underveis i måltidet utbrøt min venninne litt oppgitt: «Jeg håper for hennes skyld (altså servitøren) at hun har utdanning fra et universitet!» Jeg tror min venninne mente at denne servitøren burde søke seg mot teoretiske fag, ettersom hun åpenbart ikke håndterte servitøroppgavene spesielt godt.

Det er ikke uvanlig å høre uttalelser som: «Hun eller han har ikke særlig anlegg for akademiske fag eller teori, så valget bør nok bli yrkesfag». Men yrkesfag skal ikke være plan B. Serien «Gull, ære og hardt arbeid», som gikk på NRK i vår, har gått tett på de 13 fagarbeiderne som utgjorde fjorårets yrkeslandslag. Disse konkurrerte mot de beste fagarbeiderne i Europa, i VM i yrkesfag. Serien viste hvor hardt man må arbeide for å gjøre det godt i VM, men også hvilken kompetanse som kreves for å utøve yrkesfag. Man må bruke hode, hender og kropp, takle stress, forstå avansert teknologi, ha gode finmotoriske ferdigheter og gode samarbeidsevner. På samme måte som i idretten, kommer Norge fremover til å trenge bredde og elite, både i yrkesfag og akademiske fag. Vi kommer til å trenge mange av de som er gode, og noen av de som kan hente hjem medaljer og titler.

I disse dager har mange elever startet i 10. klasse ved de tre ungdomsskolene i Røyken. I løpet av året skal de ta viktige beslutninger om videre utdanning. Noen har allerede bestemt seg, men langt fra alle. Kanskje er likevel ikke det 10. skoleåret det som betyr mest for valg av videre utdanningsløp. Kanskje blir grunnlaget for valget lagt lenge før elevenes siste år på ungdomsskolen.

Komikeren Kristine Koht fleipet i et program med at hun avsluttet alle skolestiler med «Det må en holdningsendring til». Det kan høres banalt ut, men når det gjelder signalene storsamfunnet sender om yrkesfag, må det en holdningsendring til. Folk med fagbrev, svennebrev eller mesterutdanning fra fagskole står godt på egne ben. De trenger egentlig ikke anerkjennelse fra akademikere, eller andre med høyskole og universitetsutdanning, slik man av og til kan få inntrykk av. Det dreier seg heller om gjensidig respekt, og at representanter for ulike fag og profesjoner erkjenner at vi er avhengige av hverandre. Det handler like mye om at vi tar ulike valg og opparbeider ulik kompetanse, som at vi er meislet ut for det ene, men ikke for det andre.