Mobbing – ta signalene på alvor!
Jeg skriver dette først og fremst som mor og engasjert samfunnsborger som ikke kan unngå å bli berørt av denne veldig aktuelle problematikken blant våre barn og ungdom, nemlig mobbing. Når vi tenker at våre barn og ungdom er vår fremtid og at de tilbringer mange timer og år av deres liv på skolen, er jeg veldig opptatt av at skolemiljø spiller en stor rolle. At trivsel, trygghet og sunne forbilder er fundamentale i deres oppvekst.
Drammen minoritetsråd blir ofte kontaktet av foreldre som opplever mobbing av deres barn på skole, på fritiden og voksne personer som opplever mobbing på arbeidsplassen. Alle disse som tar kontakt med oss blir bedt om å ta dette opp med den skolen eller arbeidsplassen det gjelder. Et vanlig svar er at de ikke blir tatt på alvor, blir ikke trodd eller hørt, at man i noen tilfeller blir bedt om å bytte skole eller arbeidssted.
Jeg har ofte lurt på om personer med annet etnisk bakgrunn er mer utsatt for mobbing og trakassering på grunn av at de kan være annerledes enn majoriteten. Det høres kanskje logisk ut at hvis man skiller seg ut og er annerledes blir man oftere mobbet. Samtidig vet jeg at fenomenet mobbing plukker ikke alltid opp sin «offer» først og deretter begynner mobbing. Mange ganger blir man offer for mobbing helt tilfeldig og grunner for mobbing finner man etterpå, enten er man for stor, for liten, for pen, for flink, lukter annerledes, kler seg stygg, har rare vaner, at man har fysiske handikapp eller psykisk utfordringer. Alt dette uavhengig av etnisk bakgrunn.
Det som bekymrer meg mest er at skoleledelse tar ikke klager og henvendelser fra foreldre på alvor, for dette har jeg grunnlag for å påstå. Årsaken til dette kan være mange og sammensatte: manglende kunnskap og kompetanse, lite erfaring med liknende saker, fordømmer, at man ikke har tydelige planer om hvordan løse dette, vanskeligheter i kommunikasjonen, manglende ressurser. Jeg vet om noen skoler som har veldig fokus på dette problemet og har forebyggende tiltak som viser gode resultater. I tillegg finnes det på alle skole tiltaksplan og hjelpeapparat for håndtering av disse problemer.
Men skole alene kan ikke bidra her med forebyggende tiltak og håndtering av eventuelle konflikter. Alle voksne rundt må bry seg, ta barn og ungdom på alvor når man oppdager tegn eller når de selv tar mot i seg og sier ifra om noe som plager dem, enten på skolen, skoleveien, fritidsaktiviteter. Vi kan ikke late som vi ikke ser eller hører ting som ikke er som det skal være. Jeg mener at likegyldighet er et større overgrep og som kan oppleves mye verre enn selve mobbingen.
Ana Maria Silva-Harper
Leder av Drammen minoritetsråd. Bystyrerepresentant for Høyre.
