Hvor vil Høyre hen?

Hvor vil Høyre?
Senterpartiets Trygve Brandrud spør i et avisinnlegg hvor Høyre egentlig vil. Han har gått gjennom Høyres formålsparagraf og har en rekke spørsmål om hvilken retning Høyre ønsker å ta samfunnet. I politikken forsvinner ofte diskusjonen om langsiktige mål i alle enkeltsakene, så det er en interessant debatt Brandrud tar opp.
For å ta det første først. Høyre har ikke noe endelig mål om hvordan samfunnet skal se ut. Vi har ikke noe utopi vi jobber hver dag for å nå. Kjernen av det som er konservativ tekning er at vi tar utgangspunkt i samfunnet vi lever i og jobber for å gjøre det bedre. Høyre vet at samfunnet bygges best nedenfra, noe som gjør at vi ikke har noen utopi som vi skal frem til. Alle politiske ideologier som er basert på at noen har laget seg et drømmesamfunn bak et skrivebord, har endt opp med katastrofe i møte med virkeligheten.
Høyre skal føre en konservativ fremskrittspolitikk, som det heter i formålsparagrafen. Det er ikke riktig som Brandrud skriver, at konservative ikke er tilhengere av reformer. Konservativ betyr å bevare. Skal man bevare et samfunn, må man endre det. Vi bevarer husene våre ved å skifte tak, male eller bytte ut et elektrisk anlegg. Et hus man aldri endrer, vil forfalle, ikke bevares. Sånn er det med samfunn også. Hvis vil aldri endrer samfunnet vi lever i, vil vi aldri kunne bevare det som er bra med det heller. Høyre vil forandre samfunnet, for å bevare det. Det innebærer blant annet reformer. Reformer som er stemt frem av folket i valg, altså folkestyre. Også når det fjerner interkommunale samarbeider, som bare er indirekte under folkevalgt kontroll, og som stort sett styres gjennom egne styrer eller møter mellom rådmenn i kommunene.
Brandrud mener det ligger et motsetningsforhold mellom personlig ansvar og sosialt medansvar. Vi mener det er motsatt, de forutsetter hverandre. Det kan virke som Brandrud sitt utgangspunkt er at sosialt medansvar i samfunnet bare kommer til uttrykk over et offentlig budsjett eller gjennom et offentlig vedtak. Mennesker som lever i samfunn som gir de ansvar og viser de tillitt, vil også ta ansvar. Det er like mye sosialt medansvar når noen jobber frivillig for mennesker rundt seg, som når Brandrud vedtar en bevilgning i kommunestyret. Utgangspunktet til Brandrud ser ut til å være at mennesker er grunnleggende egoister, og gitt muligheten, vil de helst slippe å bry seg om mennesker rundt seg. Det tror ikke vi. Mer personlig ansvar til hver enkelt, gir mer ansvarsfølelse, og dermed mer sosialt medansvar. Personlig ansvar handler ikke bare om hva man kan, eller ikke kan, gjøre. Det handler også om et samfunn som stiller krav til hver enkelt borger. Med mer frihet, kommer også mer ansvar.
Slik jeg leser Brandrud påpeker han at det kan være en konflikt mellom hvor mye vi betaler i skatt og det personlige ansvaret. Det kan vi være enig i. Hvis vil betaler for mye inn i skatt, reduserer det muligheten for at enkeltmennesker og familier kan styre sine egne liv. Samtidig skal det offentlige levere velferdstjenester til innbyggerne, noe som forutsetter at vi alle må bidra over skatteseddelen. Men personlig ansvar og sosialt medansvar i samfunnet handler altså om mye mer enn pengene politikere budsjetterer med.
Høyre tror på et samfunn som bygges nedenfra. Enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn er de viktigste grunnsteinene i samfunnet, derfor burde også mye makt ligge der. Et samfunn hvor mennesker blir gitt ansvar og vist tillitt, er også et samfunn der mennesker har tillitt til hverandre og tar ansvar for hverandre. Høyres verdier er ikke motsetninger, de er forutsetninger.
Kari-Anne Jønnes
Fylkesordførerkandidat, Innlandet Høyre