Nå må vi hindre at vondt blir til verre

Jeg tror ikke den jevne politiker skjønner hvor krevende det er for næringslivet som bærer den tyngste børen nå.

Av stortingskandidat Kari-Anne Jønnes (H)

Mange av oss sover godt om natta, vel vitende om at jobben er trygg og at lønna kommer som vanlig. Andre lever i uvisshet om begge deler. Mange bedriftseiere må se kundene utebli, mens regningene hoper seg opp. De som jobber i bedriftene og er permittert, bekymrer seg for om jobben fortsatt er der når verden blir normal igjen.

Arne Hjeltnes skrev i forrige uke at det er langt fra beslutningstakere i trygge jobber til de som blir hardest rammet av nedstenging og strenge smitteverntiltak. Det er en legitim bekymring. For det er skikkelig strekk i laget nå. Pandemien rammer forferdelig skeivt. Nest etter døde og alvorlig syke, er det næringslivet som har blitt hardest rammet. Både de som eier bedrift og de som jobber i bedriftene.

Forrige helg hadde VG en lengre reportasje fra bla. Hafjell, Golsfjellet og Trysil. Det gjør inntrykk å lese om folk som har satset hus og hjem for å skape et tilbud til oss alle. Folk som nå frykter økonomisk ruin.

Jeg tror de som er med på å ta avgjørelsene om smitteverntiltak på vegne av samfunnet forstår at mange har det svært tøft. Men forstår vi politikere hvordan det føles for de som bærer den tyngste økonomiske børen nå? Sannsynligvis ikke.

Men det betyr ikke at tiltakene er feil selv om de kan oppleves unødvendige og urimelige for noen. Særlig i områder med lite smitte. Jeg sitter ikke på noen fasit her, men ønsker å dele noen tanker.

De nasjonale smitteverntiltakene fra regjeringen tar utgangspunkt i tunge faglige råd fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. De fremste medisinske fagfolkene vi har var før påske svært urolige over smitteutviklingen i landet som helhet. Derfor anbefalte de strenge nasjonale tiltak for å slå ned den tredje bølgen med koronavirus. De rådene må regjeringen lytte til, selv om det er upopulært og smerter.

Konsekvensen av å ikke slå ned smitten er at langt flere vil bli innlagt på sykehus og langt flere dø. Så enkelt og så brutalt, vi har sett hvor raskt og hvor stygt det kan gå i andre land som har mistet kontrollen. Alternativet til strenge tiltak nå er trolig at vondt blir til verre, særlig for næringslivet.

Så mener både jeg og hele Høyre at myndighetene har et stort ansvar for å stille opp for næringslivet når strenge tiltak blir innført. Det er i alles interesse at levedyktige bedrifter overlever krisen. Omfattende milliard-ordninger og støttetiltak for bedriftene har derfor blitt utarbeidet i tett dialog med næringslivets organisasjoner NHO og Virke.

Det siste nå er at regjeringen øker den kommunale ordningen for å kompensere bedrifter som er rammet med 500 millioner. Det kommer på toppen av de 750 millionene som fra før er satt av til ordningen. Kommunene kjenner sitt lokale næringsliv godt, og kan bidra til å få pengene raskt ut til bedriftene som trenger det mest. De første 750 millionene kommer til å bli utbetalt like over påske.

675 millioner vil bli fordelt etter hvor mange årsverk kommunene har i overnattings- og serveringsbransjen. En egen pott på 75 millioner vil bli reservert kommuner som til vanlig har stor påsketurisme, der reiselivet rammes usedvanlig hardt for andre år på rad.

I mange distriktskommuner utgjør disse bransjene ryggraden i det lokale næringslivet, og for Høyre er det viktig at disse jobbene ikke forsvinner. Derfor har vi laget denne egne ordningen ment for bedrifter som ikke får dekket tapene sine gjennom den nasjonale kompensasjonsordningen for næringslivet.

Vi må likevel erkjenne at det er svært krevende å treffe 100 prosent med tiltakene for alle bransjer og bedrifter til enhver tid. Men jeg er overbevist om at statsminister Erna Solberg, helseminister Bent Høie og finansminister Jan Tore Sanner følger situasjonen svært nøye, og vil vurdere nye og justerte støttetiltak fortløpende.

Det er viktig. For Høyre har alltid vært og skal alltid være partiet som heier på de som satser. De som skaper jobber. Fordi ingenting er viktigere enn at alle har en jobb å gå til. Også når verden blir normal igjen.