Forvitring lukter ikke

Scenarier for fremtiden må få en klarere omforent visjon. Det har ikke dagens styringspartier evnet å etablere. Mange gode løsninger forvitrer av mangel på lederskap og klare valg, så da er det dessverre ett scenarie som nærmer seg: Forråtnelse – og da kommer lukta!

Siste halvdel av 80-årene hadde en utvikling som endte i en krise. En krise som var langt mer omfattende enn finanskrisen i 2008-2009, som er manges beste referanseramme i dag.

Vi så en sterk vekst i offentlig sektor ved bruk av oljepenger, og fikk etter hvert et rentenivå og en kostnadseksplosjon som ikke var til å fatte. 1986 ble omtalt som et uår for norsk planlegging. Man begynte å innse at ikke alle trær vokser inn i himmelen. Alle trender man støttet seg til, fikk etter hvert en knekk. «Scenarier for Norge mot år 2000» ble utarbeidet Ved BIs utredningssenter, med Terje Osmundsen som prosjektleder og en betydelig samling kompetanse som bidragsytere. Jonas Gahr Støre var faktisk en av deltakerne.

Man kom til noen erkjennelser: Skulle man kunne enes om veien videre, må første punkt være å enes om et felles ståsted. Bildet av Norges situasjon i 1987 var ikke entydig. En rekke spenninger og motsetninger var blitt tydeligere utover i 80-årene. Dette gjaldt ikke bare internt i Norge, men også internasjonalt.

Brundtlandkommisjonen avga i 1987 i regi av FN sin rapport «Vår Felles Fremtid» (Our Common Future). En av hovedkonklusjonene i rapporten var at vi ikke lenger bare kan hevde våre rettigheter, slik de er nedfelt blant annet i Menneskerettighetserklæringen og også etter hvert forankret i vår grunnlov. Man må også sette fokus på våre felles forpliktelser, både som individer, samfunn, næringsliv og nasjoner. Det ble pekt på behovet for en felles etisk plattform.

FN snublet flere ganger i arbeidet med dette, så en internasjonal gruppe inviterte etter hvert til en felles dugnad for å etablere en slik etisk plattform. I 2000 ble den konkludert, som «The Earth Charter».

Hvilke scenarier så man i «Scenarier for Norge mot år 2000» i arbeidet i 1987? Er det noe å ta lærdom av nå, i 2023, over 35 år seinere?

Grovt ble det skissert 3 scenarier:

• Omsorg
• Forvitring
• Fornyelse

Omsorgsscenariet bygger på rikdommen fra Nordsjøen. «Der Europa snakket om mer arbeid til flere, snakket Norge om mer omsorg». I nær tredve gloriøse år hadde vi vent oss til at utbygging av velferdsstaten fulgte hånd i hånd med veksten. Scenariet bekymret seg lite om at veksten i landbasert industri pekte nedover, olje og gass var god nok løsning.

Forvitringsscenariet tok opp bekymring for fall i oljepriser og redusert investeringsvilje, kombinert med en fastlandsindustri som kun hadde igjen noen få store enheter. «Alle egg i en kurv» var et system som nærmest gikk i stå. Det pekes på 15 års drømmevandring uten lederansvar for alternativer. Manglende solidaritet, økende inntektsforskjeller og synkende valgdeltakelse på grunn av liten tro på det politiske systemet.

Fornyelsesscenariet tok opp i seg en evne til å ha frihet til ulikhet. Delegering også i offentlig sektor, med krav til effektivisering, fristilte sterkere kommuner, fristilte statlige etater, som post , televerk, NRK m.m. IT-sektoren ble løftet frem, og ny kompetanse ble hjulpet på veien til nyetableringer med vekst og nye arbeidsplasser.

Hvordan gikk det med scenariene fra veiskillet i 1987?

Selv om man var ganske enige om ståstedet, så klarte man ikke å enes om en felles vei, og kanskje det var bra. Men vi fikk altså et fullt krakk på begynnelsen av 90-tallet. Boligpriser ble halvert, banker som Kreditkassen og et betydelig antall større og mindre bedrifter ble slått konkurs eller satt til null, og videreført med statlig hjelp. Kommunesektoren startet sitt betydelige vedlikeholdsetterslep, og folk klamret seg til sine offentlige ansettelser uten klare mål for effektivisering og tjenesteytelser. Eiendomsskatt, som tidligere hadde et klart innhold og formål i bymessige strøk, ble en kommunal ekstra inntekt uten målretting.

Hvor er vi nå, på veien videre?

Siden den store krisen på begynnelsen av 90-tallet, har det vært mange bølgedaler i samfunnet, den største i økonomisk sammenheng i 2009; finanskrisen. På veien hit har vi hentet impulser fra alle de tre scenariene som ble tegnet i 1987, men vi har ikke evnet å skape en klar samfunnsprofil med en felles plattform. FN etablerte i 2015 sine 17 bærekraftmål, og de gjennomsyrer svært mye av dagens tenkning. Men vi har bare en vag formening om hvorfor vi har målene, den etiske plattformen for felles samfunnsforståelse mangler.

Vi har internasjonale forhold med krig og kriser, klimaendringer som begynner å bli synlige.

Lokalt har vi etablert en ny Nordre Follo kommune, som snart ikke lenger kan kalles ny. Også her har vi en uklar formening om både ståsted og videre scenarier for fremtiden.

Vi ser søkelys på både omsorg, fornyelse og forvitring. Det verste er at dagens ledelse sier litt for mye «ja takk, begge deler», og oppå det hele påberoper seg å ha god økonomisk styring til tross for store mangler og avvik.

Om man ikke evner den omsorgsoppgaven man har, ikke evner den fornyelse og effektivisering som kreves, og ser at mange gode løsninger forvitrer av mangel på lederskap og klare valg, så er det dessverre et nytt scenarie som nærmer seg: Forråtnelse – og da kommer lukta!

Vi trenger et skifte, med historisk forankring og kunnskap i og om Nordre Follo.

Og da må etikk komme mer i fokus. Man kan ikke påberope seg et godt demokrati når man trumfer gjennom løsninger med et minimum av flertall. Vi har nå fått en kommuneplan som noen påstår er enestående. Og det er den kanskje, men på en måte som knebler oss, og bryter med andre målsettinger.

Et uklart, men strengt, vernefokus som minner om fredning av 800 boliger som kan trenge utvikling for å oppfylle nye krav både til universell utforming og energibehov, bryter med omsorgsmål om å kunne bo lenge i egen bolig.

Et vedtak om en udefinert «arealnøytralitet» kan ved første øyekast virke forlokkende, men uten en god definisjon så vil dette ligge som en klam hånd om både lokalsamfunn og videre utvikling av gode bomiljøer.

En historieløshet som viser manglende forståelse for allerede nedlagte kostnader i infrastruktur, gjør at investeringer på adskillige hundre millioner er bortkastet.

Scenarier for fremtiden må få en klarere omforent visjon. Det har ikke dagens «styringspartier» evnet å etablere.

Halvor Stormoen