Klimaet er altfor viktig til at vi kan behandle det som en særinteresse

«Er det ingen hjemme?» spør Une Bastholm i sin tale ved MDGs valgkampåpning, og gløder av sinne og fustrasjon. Dette treffer. Det treffer unge og engasjerte mennesker som dypt savnet at noen i praksis tar tak i den desperasjonen de føler i klimasaken. Det treffer dessverre også alle de som føler at klimasaken drives av en gjeng ekstremister.

I likhet med Bastholm blir jeg skremt av klimarapporten, og jeg ønsker også å bo i et land som strekker seg til det ytterste for å bidra i denne kritiske kampen. Ikke minst forstår jeg den desperasjonen mange føler her. Om vi skal ha noen mulighet for å nå FNs klimapanel sitt «best case», kreves en enorm innsats fra oss alle. Innsats vil kreves over år, og med et tydelig fokus. Her er det ikke kjappe, enkle og godt synlige grep som gjelder, men kjedelige og lange prosesser i alle deler av samfunnet.

Jobben som skal gjøres krever ikke bare at tiltak skal på plass, men den krever også at mennesker må med på reisen. Ikke bare de som uansett vil ønske alle klimatiltak velkommen uansett, men også de som frykter inngrep i hverdag, økonomi og liv.

Med mindre vi vil innføre diktatur og rett og slett hive motstandere i fengsel og frata dem stemmeretten, betyr det at våre politikere har en viktig balanse å ta hensyn til. Dels må klimatiltak som fungerer settes inn på alle fronter. Dels må kommunikasjonen om tiltakene være tydelig nok til at mennesker oppfatter at det gjøres noe for å nå nødvendige mål, og endelig må man sikre at tiltakene ikke oppleves som urettferdig eller mer inngripende enn det som er nødvendig.

Dette betyr ikke at man skal la andre hensyn trumfe klima. Det betyr at tiltakene må oppleves som rettferdige og fornuftige av de aller fleste i samfunnet.

Regjeringen vi har nå har kommet langt i klimaarbeidet. Utslipp går ned, og fler og fler tiltak kommer på plass som trekker i riktig retning. Klimaplanen fra tidligere i år er tydelig på dette. Men regjeringen roper ikke høye krigserklæringer om sin innsats morgen, middag og kveld. Denne mangelen på synlig sinne og engasjement er sikkert en kilde til frustrasjon hos endel. Mange kjenner heller ikke til hvor mye som faktisk er gjort, og tror derfor på historien om at «politikerne gjør ingenting». Det er ikke sant!

Jeg er livredd for at vi nå får en regjering som setter klimaretorikk på plakaten. Selv om jeg ofte er enig i mye som blir sagt, skremmer det meg når man bruker retorikk som skyver mange vekk fra klimasaken. Det jeg er redd for er at alle gode tiltak vil være tapt om man ikke tar hensyn til en viktig faktor: innbyggere. Mennesker som mener mye ulikt, som lever ulike liv, har ulike prioriteringer og ulike sårbarheter. Mere prat om klima og nye tiltak vil glede noen. Men også skremme andre.

Med polariseringen vi har idag vil slik endring lede til stor misnøye hos mennesker som synes hele klimasaken har gått for langt.

Jeg tviler ikke på at miljøpartiene ønsker å innføre nye, synlige og raske tiltak. Noen av disse vil oppleves helt unødvendige og altfor inngripende om de går for raskt. Og særlig om de snakkes høyt om, gjerne fra politikere som ikke selv vil merke tiltakene på kroppen.

Hvordan skal slike nye og inngripende tiltak kunne innføres i en befolkning med mye motstand?

I neste stortingsvalg 2025 vil det kunne gi grobunn for fremvekst av en politikk som ønsker å stoppe tiltak. Da er vi to skritt tilbake etter denne fireårsperioden.

Folk vil skjønne at det er alvor når flommene, tørken, matmangel og flyktningestrømer kommer, sier du kanskje? Korona har vist at det ikke er tilfelle. Folk holder på mistroen til både sykdom og vaksiner selv når deres kjære og de selv ligger for døden. Mennesker kommer til å ha sine ulike syn, det er vår natur. Når et menneske stiller spørsmål ved en vedtatt sannhet, og kun blir møtt av latterliggjøring og nedlatenhet, oppstår konspirasjonsteorier og skepsis. Det betyr ikke at folk er tjukke i huet, men at den sannhet de ser ikke blir tilbakevist på en måte som gir mening for dem.

Klimaet er altfor viktig til at vi kan behandle det som en særinteresse. Jeg ønsker meg en videreføring og forbedring av de gode tiltak som er på gang, fordi jeg tror det er den eneste veien til varig endring.

Jeg ønsker jeg meg en ny periode med samme regjering, fordi klima er sak nummer én.