Leserinnlegg: Hva er verst, å bli for norsk eller leve i krig?
Aftenposten skriver 2.juni om syriske menn som sender kone og barn tilbake til Syria eller Tyrkia. Jeg leste artikkelen og tenkte tilbake på scener vi har sett og fortsatt ser fra krigen i Syria, og flyktningkrisen, som er en utfordring for flere land.
Norge har som mange andre europeiske land tatt imot mange flyktninger fra Syria, både familier og enslige personer. Vi har gitt dem den beskyttelsen og tryggheten som flyktninger trenger, men de samme flyktningene som vi trodde vi har reddet fra krig er på flukt igjen fra trygge Norge, frodige Norge er ikke trygt nok for deres barn. Barna kan bli «for norske», konene kan bli likeverdige medlemmer i familien, «skremmende» med likestilling.
Men for mennene derimot er det trygt å leve i Norge, de lar seg ikke påvirke av det norske samfunnet. De var på flukt fra krigen og nå er de på flukt fra samfunnet som har tatt imot dem. Hvordan kan det være trygt å sende barn tilbake til krig? Og hvorfor er det norske samfunnet så skremmende, så skremmende at å leve i krig og usikkerhet er tryggere enn å bli «for norsk». Hva er det med disse mennene, og har de rett til dette? Skal vi som samfunn akseptere at de mennene som sender familien tilbake til utryggheten fortsatt har rett til beskyttelse i Norge?
Vi er heldige i Norge som har et rettssystem som fungerer og som tar slike saker på alvor. Men vi må handle fort. Nesten alle kommuner som bosetter flyktninger har mange gode tiltak, møteplasser og aktiviteter for å inkludere flyktninger i nærmiljøet. Norskopplæring og introduksjonsprogrammet gir masse samfunnsinformasjon. Det er bare det at det må være vilje til å ta imot informasjonen og få innpass i det nye samfunnet man skal leve i.
Vi er et samfunn som setter frihet, barnas rettigheter og trygghet og likestilling høyt. Vi skal ikke akseptere at barn fratas tryggheten! Vi skal ikke akseptere at kvinner fratas friheten! Vi skal ikke akseptere at disse mennene går ustraffet fra dette.
