Pride er min frihet – vær snill å ikke ta den fra meg

Jeg snakker vanligvis lite om å være homofil, for det føles så innmari vanlig for meg. Inntil nå.

Jeg snakker vanligvis lite om pride.

Generelt snakker jeg lite om det å være homofil, for det føles så innmari vanlig for meg.

Jeg tenker lite på det, og lever mitt liv omtrent som alle andre. Å ytre seg om homofiles rettigheter og pride begrenser seg for meg stort sett til et årlig bilde med «happy pride folkens».

Da jeg var ung, var pride-begrepet forbundet med glede og frihet. Jeg var som 20-åring så stolt av å være del av et samfunn som var så åpent og inkluderende og tok meg vel imot. Samtidig skal jeg være ærlig å si at jeg nok lot andre ta den største kampen.

Jeg har aldri stått fremst med flagg og kjempet, men jeg har vært der, som del av den stille majoriteten. Jeg har ikke trengt å stå først fordi andre har gått før meg. De har ikke bare flagget, de har sloss, de har blitt banket opp – og flere av dem har blitt drept – bare fordi de ønsket å være seg selv – og fordi de forventet et samfunn som fullt ut aksepterte dem.

Det er nemlig det pride handler om. Det er et symbol for likhet, frihet og respekt for at vi alle er ulike og at vi alle har lik rett til et liv slik vi er skapt for å leve det.

Den seneste tiden har jeg observert at det i sosiale medier og dels i seriøse medier fylles opp av negative kommentarer som «det er nok nå» eller «kan man ikke bare la være å flagge, så blir ingen flagg ødelagt». For meg er dette bevis på at pride trengs mer enn noen gang.

For meg er dette bevis for at det egentlig bare er de som er en del av LHBTQ+ familien som virkelig forstår hvor farlig dette over tid kan være – og hvor støtende og vondt slike kommentarer faktisk er.

For vi diskuterer ikke meninger. Vi diskuterer mennesker med medfødte egenskaper som like lite kan endres som at vi har to bein og to armer. Enhver diskusjon om LHBTQ og rettigheter går rett inn i sjela. Rett inn i menneskeverdet – og rett inn i hjertet.

Samfunnet er med mine briller plutselig på retrett for inkludering og forståelse av LHBTQ. Noen kommentarer er kanskje isolert sett ikke så farlige, mens andre er mer ekstreme eksempler fra eksempelvis europeiske pridemarkeringer (markeringer som likner mer på offentlige sexfester enn pride spør du meg).

Ser man på antall likes og delinger, og ser på dem under ett, så blir jeg nokså bekymret og noen ganger redd. Samtidig merker jeg at få av oss tar til motmæle.

Mange av mine homofile venner tør ikke. De vil helst bare være stille og la det gå over, fordi «rettighetene våre er så gode likevel nå».

Da er det grunn til å rope enda høyere spør du meg – og vise at innen vår familie er det så mye mer enn det «ytterliggående». Faktisk er det flest av oss «vanlige». De stille folka som har Volvo, hund og hus, som stiller på dugnad, som du møter på butikken og som du kanskje aldri kunne tenke deg er homofil.

Kjære venner, jeg håper Norge fortsetter å være så inkluderende og åpent for fremtiden som jeg vet at vi egentlig er. Jeg håper dette kommentariatet i sosiale medier ikke er representativt for vårt samfunn, og at de som med letthet slenger fra seg kommentarer av denne sorten, setter seg ned og tenker litt over hva det i stort bidrar til.

Jeg håper vi kommer dit at en regnbuegate i Drammen, eller et regnbueflagg, bare gir positive assosiasjoner og glede.

For det er unge mennesker der ute som hver dag skremmes av dette, og som ender med å enten leve livet i skjul, eller som velger å ikke leve i det hele tatt.

For meg blir de alltid stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Hvor kjærligheten er størst av dem alle.