Fantasi og virkelighet i skattedebatten
Den lange valgkampen er godt i gang og høstens stortingsvalg er like om hjørnet. Det ligger an til at økonomi, skatt og næringsliv blir viktige saker for mange velgere. Da må vi snakke om formuesskatten.
Hva er egentlig formuesskatt?
Navnet skjemmer ingen, er det noe som heter. Mon det. Selve navnet “formuesskatt” er en retorisk gavepakke til venstresiden; det maner frem et bilde av onkel Skrue som bader i klingende mynt. Realiteten er at formuesskatten ikke treffer verken pengebinger eller luksusyachter.
Formuesskatten er teknisk sett en personlig skatt (nok en retorisk gavepakke!), men for næringsdrivende beregnes den på bakgrunn av bedriftens verdi. Helt konkret betyr det at formuesskatten handler om lastebiler, bygninger, maskiner, utstyr og andre investeringer.
Det er helt vanlig at eierne av en bedrift ikke har nok penger på privat hold til å betale formuesskatten. De må dermed ta et utbytte fra bedriften, noe som utløser utbytteskatt. Summen av formuesskatt og utbytteskatt er en ganske stor belastning for mange norske bedrifter, særlig etter at den nåværende regjeringen økte både formuesskatten og utbytteskatten. Faktisk har den samlede eierbeskatningen i Norge aldri vært høyere.
Formuesskatten, inkludert den doble smellen som tilhørende utbytteskatt medfører, er en betydelig ekstrautgift for bedrifter med norsk eierskap. Bedrifter med utenlandsk eierskap betaler som kjent ikke formuesskatt. Dermed tapper man bedriftene for kapital som ellers kunne gått til investeringer, og man gir norske eiere en kraftig ulempe i konkurransen mot internasjonale aktører.
De som argumenterer for formuesskatten, bruker gjerne noen av de aller rikeste i landet som eksempler på hvorfor formuesskatten er en god idé. Den slags argumentasjon er lite annet enn enkel retorikk som tåkelegger mer enn det oppklarer.
For det første er det slik at de aller fleste bedrifter i Norge er i kategorien små og mellomstore bedrifter, og her finner vi over halvparten av alle ansatte i privat sektor. Slike bedrifter er en del av grunnmuren i det norske samfunnet. For disse er den høye eierbeskatningen en høyst reell utfordring, særlig nå i krevende og uforutsigbare tider.
Vi kan ikke utforme et helt skatteregime ut ifra et ønske om å “ta de rike”, når det samme skatteregimet også treffer tusenvis av små og mellomstore bedrifter i hele landet.
For det andre trenger vi faktisk de rike. At så mange har flyttet til Sveits under nåværende regjering er en tragedie for landet. Dette er folk som kan gjennomføre store investeringer i ny industri og ny teknologi. Vi trenger flere av dem, ikke færre.
I ukene fremover skal mange barnefamilier delta på fotballcuper og andre idrettsarrangementer. Legg merke til hvem som har sponset baner, anlegg, lag og arrangementer. Det er ikke et eller annet globalt hedgefond med et intetsigende navn.
Lokalt eierskap gir en helt annen tilknytning, nærhet og ansvarsfølelse. Det handler ikke bare om sponsing av fotballcuper, men også om hvilke hensyn som tas når det gjelder investeringer og arbeidsplasser. Kort sagt er det en stor fordel at bedriftseiere bor og lever i det samme samfunnet som bedriften opererer i.
I en stadig mer urolig og uforutsigbar verden bør vi gjøre det vi kan for å styrke norske bedrifter og arbeidsplasser. Formuesskatten er et vesentlig hinder for både investeringer og rettferdig konkurranse. Derfor bør den fjernes så fort som mulig. Vi trenger en ny skattepolitikk for en ny tid.
