Respekt for demokratiet, det begynner med meg selv
Torsdag 5. mars samles vi igjen til bystyremøte i Skien. I arbeidet med sakene til dette møtet har jeg gjort meg noen refleksjoner. Ikke først og fremst om innholdet i sakene, men om hvordan vi som folkevalgte møter hverandre når vi skal behandle dem.
Jeg har vært en del av bystyret siden 2007. Fast representant siden 2011. Det er snart to tiår i demokratiets førstelinje.
I løpet av disse årene har jeg sett en gradvis forflytning i hvordan vi snakker til, med og om hverandre. Retorikken har blitt skarpere. Debatten hardere. Terskelen lavere for å tillegge hverandre motiver og høyere for å vise raushet.
Det bekymrer meg.
Vi må kunne diskutere alt, også det som er vanskelig, krevende og konfliktfylt. Det er selve kjernen i politikken. Men hvordan vi diskuterer betyr noe. Respekt, anstendighet og «innestemme» er ikke svakhet. Det er styrke i et demokrati.
Når bystyresalen, et høytidelig rom for forvaltning av fellesskapets makt, begynner å ligne et realityshow der målet er å «vinne» over motstanderen, da mister vi noe. Ikke bare i form. Men i innhold. Lokalt ligger «all makt i denne sal». Det forplikter.
Det forplikter posisjonen til å møte opposisjonen med respekt. Det forplikter opposisjonen til å være tydelig, men også til å akseptere flertallets beslutninger når voteringen er over. Uenighet er demokratiets drivkraft. Mistenkeliggjøring er dets erosjon. Vi snakker ofte om å bekjempe mobbing. Vi advarer mot netthat og polarisering. Men vi kan ikke kreve en annen standard i samfunnet enn den vi selv viser fra talerstolen.
Og det begynner med meg selv. Liker jeg det jeg ser, når jeg ser meg selv i speilet? Har jeg vært skarpere enn nødvendig? Har jeg alltid holdt meg til sak og unngått «å ta» personen? Behandler jeg mine 54 bystyrekolleger med den respekten de ikke bare fortjener, men skal ha?
Jeg er et menneske som gjør feil. Det betyr ikke at jeg er uegnet. Det betyr at jeg må være villig til korreksjon. Politisk håndverk handler ikke om å ha rett hele tiden. Det handler om å søke det som er rett. Det handler om å kunne stå i uenighet uten å gjøre motstanderen til fiende. Vi er valgt av innbyggerne. Vi forvalter deres tillit. Den tilliten er ikke vår eiendom. Den er lånt. Og den kan tas tilbake.
Hvordan tror vi unge mennesker opplever politikken når de ser hvordan vi av og til behandler hverandre?
Hvordan skal vi inspirere neste generasjon til å engasjere seg i lokaldemokratiet dersom de opplever at arenaen preges mer av konfrontasjon enn av konstruktivitet? Skal vi ha et levende demokrati også i fremtiden, må vi vise at det er mulig å være tydelig uten å være nedlatende.
Uenig uten å være usaklig. Prinsipiell uten å være personlig. Å si ja til et politisk verv er å si ja til mer enn en rolle. Det er å si ja til ansvar. Til lange kvelder, tid borte fra familie og venner. Til krevende saker. Til kritikk. Til motvind. Både i posisjon og i opposisjon hviler det et stort ansvar.
Begge rollene er nødvendige for at demokratiet skal virke. Når voteringen er over, skal arbeidet fortsette, til beste for de samme innbyggerne. Bystyresalen skal ikke være underholdningsteater. Den skal være en trygg arena for 55 representanter som, uansett parti, er valgt for å tjene det samme fellesskapet. Vi må kunne være tydelig uenige uten å redusere hverandre.
Vi må tåle motstand uten å svare med forakt. Vi må forvente mer av oss selv enn det vi tillater oss i vårt private lønnkammer.
Om vi politikere mangler respekt for hverandre, hvordan skal vi da vinne respekt for arbeidet vi gjør?
Om halvannet år går vi igjen til valg. Lokaldemokratiet er stedet der politiske beslutninger blir virkelighet i folks hverdag, i skolene, i helse- og omsorgstjenestene og i nærmiljøene våre. La oss bruke tiden frem mot det valget til å styrke respekten for demokratiet. Ikke gjennom mindre tydelighet. Ikke gjennom mindre debatt. Men gjennom større bevissthet om hvordan vi opptrer overfor hverandre.
Demokratiet trenger ikke flere vinnere. Det trenger flere ansvarlige.
