Eldre og et digitalisert samfunn

Digital teknologi har i løpet av kort tid endret verden og hvorledes vi lever. COVID-19 pandemien viste hvor viktig digital informasjon, digital kommunikasjon og alle mulige digitale verktøy er. Er det derfor sånn at digitale ferdigheter er blitt nødvendig for å kunne delta i samfunnslivet?

Fylkestingsrepresentant Sally Vennesland mener det er viktig at vi ikke lager systemer som diskvalifiserer og diskriminerer, men systemer som åpner og inkluderer. Derfor er det viktig at informasjon og dialog foregår på ulike flater, slik at alle blir invitert til å delta. (Foto: Mona Hauglid)

Da pandemien spredte seg, ble internett nøkkelen til informasjon, opplæring, handel og underholdning. I tillegg var internett vesentlig for kommunikasjon med de vi er glade i og for å få informasjon om helse og andre tjenester. Digitale ferdigheter og daglig bruk av internett var nødvendig ikke bare i en profesjonell sammenheng, men det ble forutsatt at alle og enhver var i stand til å benytte seg av internett. Dette var imidlertid ikke tilfelle for mange seniorer.

Det er et grunnleggende ansvar å beskytte menneskerettighetene for etthvert menneske; hvilket inkluderer retten til å kommunisere og delta på alle områder i samfunnet. Den økende bruken av digitale verktøy viste oss hvilke muligheter som ble åpnet ved digitalisering, men også hvor sårbart samfunnet er der grupper av befolkningen som holdes utenfor. Eldre personer er ofte blant de som ikke drar fordeler av digitaliseringens potensiale fordi de ikke har tilgang til eller ferdigheter i bruk av digitale verktøy. Dette fører til en høy grad av sosial utenforskap for eldre.

Alle har rett til å eldes med verdighet. Dersom eldre mennesker ikke er utstyrt med tilgang og nødvendig trening i digitale verktøy, vil de fort bli utelatt fra samfunnsdeltakelse. Noe som allerede er en økende trend med isolasjon og ensomhet for eldre.

Tall viser at i Norge er 500.000 mennesker over 65 år ikke på nett. Tar vi med samfunnet totalt er tallet rundt 600.000. Det innebærer at ca. 20% av befolkningen ikke ønsker eller er i stand til å ta i bruk digitale tjenester. Disse har vi også et ansvar for å ta vare på.

Aktiv og kompetent deltakelse ved å inkludere eldre er ikke bare en demokratisk rettighet, men vil også være en ressurs for samfunnet. I tillegg til adgang til internett og opplæring i digitale ferdigheter, må papirbasert kommunikasjon og informasjon for alle som trenger det være en rettighet.

Vi er i ferd med å skape et digitalt utenforskap – er det sånn vi vil ha det? Når vi samtidig mener at eldre, funksjonshemmede og andre sårbare grupper i samfunnet skal være en ressurs som vi verdsetter?

Hvis vi ikke sørger for tilgang til internett for alle og opplæring av eldre i digitale ferdigheter, vil vi risikere økende grad av ensomhet, utrygghet og desorientering. Senior-institusjoner og alle steder der eldre bor eller oppholder seg må utstyres med PCer eller nettbrett.

Men i tillegg må det tas høyde for at deler av befolkningen ikke vil komme på nett. Som samfunn har vi bruk for deltakelse. Erfaring og kunnskap er ulikt fordelt. Vi må ikke lage systemer som diskvalifiserer og diskriminerer, men systemer som åpner og inkluderer. Derfor er det viktig at informasjon og dialog foregår på ulike flater, slik at alle blir invitert til å delta.