Stille i fjøset

Norsk landbruk er i en kronisk konflikt med Jan Georg Dale og skremmer med tomme båser og uår hvis han får fortsette.

Problemet er ikke en blå politikk, da heller et landbruk i konflikt med seg selv.



Stort sett er Norges natur mellom bakker og berg ut ved havet . Derfor er bare 3% vårt areal dyrket mark . Bare noen få av arealene er sammenhengende og av god bonitet og med det egnet for matproduksjon. Grovt sett snakker vi om Østfold, Vestfold, nord for Oslo og Trøndelag. Resten av landet egner seg kun til grovfor (beite).

Dog finnes det en elefant i fjøset -Rogaland.

På Jæren har man drevet med melkekyr mellom steingjerdene helt fra urtiden. Det milde klima og det flate landskap er som skapt for husdyr og jærbuen bærer Hans Nilsens Hauge´s nøysomme og innovative arv videre med glød og sjel. De vil og de kan og de vil ha mer.

De vil ha melkekvoter. En reguleringsmodell som ble innført for å begrense og kontrollere overproduksjon. Det var tider da det var liv i fjøset i gard og grend, lenge før neste generasjon inntok gårdsbrukene med jobb i olja og leilighet i Alicante.

De var på børsen og etterhvert solgte de det de hadde minst behov for, nemlig melkekvoten.

Fram til 2013 ble det ført en gjennomregulert landbrukspolitikk basert på å spre tilskudd ut over hele landet med liten fokus på lønnsom drift. Til tross for tiltakene ble mange bruk nedlagt og matproduksjonen hadde en synkende kurve. Med nye koster i regjeringskontorene ble det satset på større enheter og mer effektivitet. Bondelagene hyttet med sine never og ropte ulv ulv.

Bønder på Agder var mest opprørt over det vanvittige forslag om å utvide melkekvoteregionene, Agder stod i fare for å bli en del av Rogaland.

Elefanten fra vest framsto nå som en siklende alligator, på jakt etter det flytende gull-melk.

Et flertall i Stortinget utvidet ikke melkekvoteregionene. Men prisen gikk til himmels.

For selv om Dagros etter loven skal eies av de førstefødte, så er melken i juret havnet på børs. I 2014 ble loven endret til at 80% av melkekvotene skal omsettes privat. Pålydende i skrivende stund er kr 16 pr liter. For en velfødd jærbu er det vekslepenger, for en melkebonde i indre Agder er et salg en enkel vei ut av uføret.

De hevder med rette, bønder på Agder, at en melkekvotefusjon med Rogaland kan bety over og ut for melkekyr på Sørlandet. Men hvem har skylda?

Er det regjeringens landbrukspolitikk? Eller er det de som spekulerer på melkebørsen? De som byr det dobbelte av det en nøktern bonde på Agder mener de kan gi for å produsere en liter melk?

Hva med lojaliteten internt i Norges Bondelag? Hvis man mener at Norsk landbruk skal styres og finansieres av staten, burde man ikke da være lojal mot den retning som er valgt?

Hvis man mener at det skal være landbruk over hele landet med en produksjonsinnrettning etter topografi og klima, hvorfor opptrer man da som gribber så fort det blir en melkeskvett ledig? Hvilket budskap går ut fra ledelsen fra Norges Bondelag? Snur man ryggen til fordi lagets indre kjerne er en del av melkens «wall street»?

Det er blitt stille i mange fjøs, ikke på grunn av Jan Georg Dale, heller til tross.

Vi har i mange år ført en landbrukspolitikk der politikere har gått inn i rollen som regnskapsfører og verge, uten nevneverdig suksess .

Og når så bøndenes eget meieri, Tine, velger å forlate sin hovedoppgave, foredle og selge norske bønders melk, for så og innta konsernrollen ved å flagge ut Jarlsbergosten til Irland og produsere den med Irsk EU melk...ja hva skal man si? Det murrer blant Norske bønder, noe er galt.

Den nåværende regjering har pirket i et sår og dominobrikkene har begynt å falle.

Bøndene eier Tine og med det har de makt til å stoppe utflaggingen av Jarlsberg, men tar de utfordringen med å reversere beslutningen? Nortura er bøndenes slakteri. Også det konsernet har utfordringer med distribusjon og røde tall,noe som må betales av deres eier og med det lavere pris for leverte dyr.

Dette er bedrifter som Bondelaget holder en beskyttende hånd over og tviholder på deres eksklusive rett til å regulere markedet. Det er nok å vise til lammekjøttets fravær i kjøttdisken til å forstå at her passer bukken havresekken.

Norges Bondelag mener høyt og tydelig at det skal drives landbruk over hele landet og at staten skal sørge for beskyttelse fra inn og utland i form av toll og reguleringer.

En landbrukspolitikk som det i grove trekk det er stor enighet om. Men hvis den skal overleve inn i framtiden og at raut og brækt fortsatt skal prege fjøset, må Bondelaget ta en ryddejobb blant egne medlemmer og bedriftene de eier. Bondestanden frykter den liberale landbrukspolitikken til regjeringen.

Enhver næring trenger utvikling og ofte er beskyttelse en hemsko i så måte.

Man skal huske at verdens beste ost heter Kraftkar og produseres på nordvestlandet. Og verden kan ikke få nok av den, uansett hva den koster.