2020, året det var så bratt!
Hvem skulle i fjor trodd at pandemitilstanden skulle vare ett år frem i tid. Men endelig godt at vi ikke visste, det kunne lett tatt motet fra noen og enhver. Vi har dette året forsert små milepæler på tidsaksen med først å se frem til forrige sommer, så til høsten og til jul og nyttår, så til årets vinterferie, nå til påske igjen og så tenker vi at denne sommeren, da må vi vel være over det verste.
Hele denne tiden har vi hatt dette håpet om at det blir bedre, og nettopp håpet er hva jeg kjenner på som har bæret oss igjennom dette året. Og kanskje er håpet og det å sette slike kortsiktige mål en del av menneskets overlevelsesmekanisme. Vi har lagt bak oss det året der det meste forandret seg, og hvor vi fortsatt er i en slags tilstand som på ingen måte er over, selv om vi har skimtet lyset i enden av tunnelen en god stund nå.
Vi har sett hvordan viruset har tatt sine egne veier og satt oss på nye prøvelser med sine mutasjoner, og dermed gitt oss nye utfordringer å løse. Det gjør situasjonen både uoversiktlig og skjør. Vi har virkelig fått utfordret oss. Hele samfunnet er i en slags frys-tilstand, selv om mye tross alt fungerer veldig bra.
På en dag som denne ønsker jeg spesielt å fremheve alle de som virkelig har måttet stå i førstelinjen og håndtere en krevende hverdag hele dette året, våre helsearbeidere. Den innsatsen som alle har ytt for å hjelpe kan vi aldri få takket nok. Og mer enn noen gang har vi sett viktigheten av et velfungerende helsevesen, men vi har også fått se hvor sårbart og lett det er å sette ut av spill. Men det kommer en tid for ettertanke og refleksjon, nå gjelder det å holde ut den siste milen og ta smittevernhensynene på alvor, det er nå det virkelig gjelder. Og det er her du og jeg kommer inn, la oss gjøre vårt til at vi ikke bidrar til ytterlig smitte, la oss legge våre ulike behov til side og tenke at dette er vårt bidrag i denne helt uvirkelige situasjonen vårt samfunn befinner seg i.
Vi trenger vi ikke flere prøvelser, vi trenger vaksiner som kan gjøre oss mer robuste, vi trenger å følge de rådene våre myndigheter gir oss og ikke minst trenger vi at livene våre skal komme tilbake til normalen.
Øystein Sundes sangtekst fra 1971 «Det året det var så bratt» har definitiv fått sin renessanse og har vel aldri passet bedre enn for nettopp året, 2020.
