Bærum: Dømt og berømt
Jeg var en av dem som brukte å lyve om hvor jeg var fra. Redd for alle fordommer og negative holdninger. Til slutt fikk jeg nok. I helgen hadde Budstikka en artikkel om fenomenet Blærum i anledning åpningen av den nye utstillingen på Henie Onstad, ‘Utopia Bærum’. Artikkelen fortalte hvordan “Blærum» ble en gjenganger i nasjonale medier og hvorvidt Bærums dårlige rykte fortsatt henger ved. Det gjør det definitivt, men kanskje ikke av grunnene de fleste tror.
Stolthet og fordom
Jeg husker fortsatt hvordan det var å få det ene spørsmål, “Så hvor er du fra?”. Vi var kanskje ikke mer enn en 12-13 år, men vi kviet oss alltid like mye til å fortelle at vi var fra Bærum. Hver gang vi var utenfor kommunen i skolesammenheng var det like greit å prøve å unngå spørsmålet. Det lå liksom litt implisitt at man burde skjemme seg over å være fra Bærum. Akkurat som om man på en eller annen måte hadde gjort noe galt. Det enkleste ble ofte bare å lyve og si man var fra Oslo.
Mange år har gått siden den gang og jeg har endret mye av mitt syn rundt temaet. Mye startet egentlig da jeg først flyttet vekk Bærum. For er det en ting jeg har lært som utenlandsstudent er at nordmenn har en veldig sterk nasjonalfølelse. Vi er veldig stolte av hvor vi kommer fra, vår kultur og vår historie. Og vi er ikke bare stolte av landet vårt, men også lokalsamfunnene våre. Jeg kjenner for eksempel svært få som er sterkere lokalpatrioter enn bergensere. Men når jeg derimot ser på min egen kommune står vi som unntaket. Vi får ikke lov til å være stolte. For Bærum, stolthet og fordommer er cocktail som sjelden lar seg blande.
Vår identitet
Jeg tror ikke problemet til Bærum er at det finnes enkelte brautende, kjepphøye rikinger som liker å vise seg frem. De representerer mindretallet og finnes også andre steder. Problemet er at vi i alle år har latt alle andre få lov til å definere vår identitet. Journalister og rikssynsere har fått lov til å skrive spalte opp og spalte ned om hvor fæle alle fra Bærum er, men ingen har noengang svart. Å generalisere bæringer har i mange år vært en form for rikssport. En form for nasjonal punching bag for alle som vil slenge drit.
Det sies at det enkleste mobbeofferet er det som ser ned i bakken og ikke svarer. Det stemmer her også. Folk skal få mene og si hva de vil om Bærum. Det er helt greit. Men vi må tørre å starte og definere vår egen identitet. Jeg har vokst med at hvor jeg er fra alltid blir et tema når jeg møter noen. Forutinntattheten plager meg ikke lenger, for jeg er fra Bærum og jeg er stolt av det.
