Bilen skaper nødvendig mobilitet i livet vårt
Kommunestyret i Bærum behandlet denne uken parkeringsstrategi, og Budstikka refererer til mitt innlegg i salen hvor jeg ga uttrykk for glede over at planen ikke ville bli vedtatt, men bare tatt til orientering.
I kommunedirektørens forslag ligger det sterke virkemidler i form av blant annet struping av parkering. Når negative virkemidler foreslås uten grundig diskusjon av konsekvensene for alle deler av befolkningen, blir det vanskelig.
Det er foreslått omfattende parkeringsinnstramminger uten å drøfte nedsiden av forslaget.
Og nedsiden er ikke forslaget om å bruke kollektivtransport, gå eller sykle. Nei, nedsiden er at mange ikke kan gå eller sykle eller komme hensiktsmessig frem med kollektivtransport. I det perspektivet blir planen ubrukelig.
Det er i forslagene om negative, regulerende virkemidler, forbud og innskrenkinger av parkering at de store problemene oppstår – problemer som ikke er løst eller knapt nok nevnt.
Av debatten registrerer jeg at ulike partier tar til orde for at håndverkere, hjemmesykepleien og handikapparkering har behov for egne plasser, men også egne plasser/ordninger for barnefamilier.
Det er tatt til orde for egne løsninger ved idrettsanlegg, og det ser også ut til å være en viss enighet om parkering for ansatte på sykehjem og skoler for å sikre rekruttering.
De fleste her i denne sal ser altså ut til å registrere at parkeringsstrategien vil ha svært negativ effekt på alle disse gruppene som derfor må gis særbehandling. (For øvrig trenger de parkering hjemme også.)
For meg blir planen litt hul eller spesiell når man bit for bit likevel må gi store grupper særrettigheter?
Hvem er igjen når særrettighetene er tildelt? Jo, godt voksne og eldre samt svært mange med kortvarige eller langvarige bevegelsesproblemer og «folk flest»s alminnelige liv!
Bilens positive sider er at den skaper nødvendig mobilitet i livet vårt.
