Søk

By og land – hand i hand

Med stor sannsynlighet dannes det nå en ny vestlandsregion, med Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Det er en selvfølge at Bergen - Vestlandets hovedstad – skal med. I Trøndelag finner nord- og sørfylket sammen. Selvfølgelig skal trøndernes hovedstad Trondheim inkluderes.


Grunnlaget er dermed lagt for en fremtidsrettet og konkurransekraftig utvikling i de to største regionene utenom Østlandsområdet. Den nye konkurransekraften vil bli brukt både nasjonalt og internasjonalt.

Hvorfor skal ikke det samme skje på Østlandet? Her ligger landets hovedstad og sterke og kompetente omegnskommuner, med landets høyeste utdanningsnivå. Østlandsregionen er også nasjonalt tyngdepunkt og det fremste lokomotivet for å sette Norge på kartet internasjonalt.

Storbyregionenes utfordringer har gjennom mange år ikke hatt tilstrekkelig fokus i Norge. Samspillet mellom våre store byer og omegnskommunene har ofte vært preget av interessemotsetninger, snarere enn strategisk samarbeid om viktige oppgaver. – Det gjelder særlig i Osloregionen. Den siste debatten om E18 og Fornebubanen er talende eksempler. Uenigheten om det siste gjaldt visst hvem som skulle eie skinnegangen, fordi den tilfeldigvis blir liggende på hver sin side av en fylkesgrense passasjerene gir blaffen i. For Akershus fylkeskommune var dette tydeligvis et viktig spørsmål.

Men storbyregionenes utfordringer løses nå elegant på Vestlandet og i Trøndelag. - Bergen, Stavanger og Trondheim blir nemlig med i sine respektive regioner! - Dermed er grunnlaget lagt for felles beslutninger og prioriteringer, og nytt kontaktskapende samarbeid mellom politikere som til sammen har et viktig helhetsansvar.

Det blir meningsløst om det samme ikke skal skje mellom Oslo og deres nærmeste omegnskommuner. Det vil være en fjær i hatten for enhver regjering, enten den er blåblå eller rødgrønn, å få på plass nødvendige samarbeidsprosesser i Osloregionen en gang for alle.

Dette settes nå på spissen, fordi flyttebevegelsene i Norge går så entydig inn mot Osloområdet. Felles for Oslo og omegnskommunene er økt vekst, behov for flere boliger, mer effektive samferdselsløsninger og krav til god arealdisponering. – Dersom Osloregionen ikke klarer å samarbeide internt, får vi ikke utnyttet det potensialet befolkningsveksten gir for økt verdiskapning og internasjonal konkurranseevne.

I 1975 tok man et krafttak for et nytt regionalt styringsnivå, gjennom reformen med direkte valg til fylkesting. Man ville styrke den folkevalgte styringen og gi fylkeskommunene økt fokus og legitimitet. Førti år etter kan man konstatere at dette har fylkeskommunene ikke lykkes med. Folk flest har et forhold til Stortinget, fordi det styrer landet. Og til kommunen, fordi den betyr så mye for folks dagligliv. Men dessverre ikke til fylkeskommunen.

Forslaget om en ny region «Viken», bestående av Akershus, Østfold, Buskerud og Vestfold, men ikke Oslo, vil mangedoble de styringsutfordringene fylkeskommunen har i dag og oppleves enda fjernere for folk flest.

For alle politikere som skal på dørbank i kommende valgkamper, blir det tungt å stå på dørtrammen og forklare Hansen og Jensen hva som er meningen med en byråkratisk koloss som ledes av fjerne fylkesting, som den ene gangen møtes i Sarpsborg, den andre gangen i Tønsberg eller Horten, og som skal påvirke dagliglivet til bæringer på vei til jobb i Oslo. - Det er tungt nok i dag, når vi forsøker å forklare noen om Akershus fylkeskommune.

I stedet må det skapes et regionalt organ som gir mening for våre innbyggere og tillit til at viktige samfunnsoppgaver i Osloregionen vil bli løst. Organet må oppfattes som legitimt og styringsdyktig, og det må omfatte Oslo og de nærmeste omegnskommunene.

Vestlandet og Trøndelag - de tyngste regionene utenom hovedstadsområdet - har nå gått foran og vist vei. De vil sette spor etter seg: By og land, hand i hand!

Bare ikke på Østlandet?  

Regjering og Storting må nå ta sitt nasjonale ansvar.