Debatten må utvides
Forbauselsen og forskrekkelsen var stor da oppslaget kom i Budstikka 7. januar om pleietrengende Kim-Erik Jansen på 48 år som var plassert på sykehjem med gamle og demente. Han hadde ønsket det annerledes, noe det er bred forståelse for, jf. tverrpolitisk vedtak i hovedutvalg for bistand og omsorg i Bærum.
Etter min mening er det nå viktig at det er tett oppfølging av andre som måtte komme i samme situasjon, slik at tilsvarende feilplasseringer rettes umiddelbart i samarbeid med den det måtte gjelde.
Samtidig må vi gå tungt inn i hele problematikken vedrørende kognitivt sterke med pleiebehov, og om tilbudet ved livets slutt.
Det handler blant annet om hvem som skal ansees som «ung nok» til å gis kognitivt avpasset tilbud, men også om hvor man skal kunne avslutte livet – ikke bare hvor man ikke skal avslutte livet.
Det er svært interessante refleksjoner i Budstikka 27. januar under overskriften «Hvor vil du leve før du dør?» om hvor og hvordan vi kan bistå mennesker i livets siste fase. Disse refleksjonene bør trekkes inn i saksutredningene som hovedutvalg for bistand og omsorg har bedt om å få.
Det handler, imidlertid, ikke bare om livets siste fase, men om et tilbud mens man lever med utfordringer og er i behov av tjenester. Alle kan utsettes for sykdom, ulykke og lignende og ha behov for rehabilitering, dagtrening, avlastning, sykehjem med mer.
I den situasjonen kan man ofte trenge et mentalt stimulerende tilbud for å mestre den situasjonen man er kommet i. Å bli plassert sammen med demente kan oppleves som byrdefullt.
Problemstillingen må derfor tas hakket videre enn til bare å omfatte «yngre pleietrengende».
Kim-Erik var 48 år da han døde. Jeg oppfatter at man tradisjonelt regnes som yngre frem til man fyller 50 år.
Saken om Kim-Erik hadde, imidlertid, ikke vært mye bedre om han hadde vært to år eldre og derved ikke hadde vært «ung» lenger. Debatten må derfor tas i utvidet form til også å omfatte yngre seniorer – ja også eldre seniorer for den sakens skyld.
Det avgjørende kan ikke være hvilken fysiske alder man isolert sett har, men hvilket behov man har. Man må bli seg bevisst at vi faktisk er ganske unge mye lenger enn i tidligere tider, og at vi kanskje er bare halvveis i livet ved runding av 50 år.
De fleste som runder pensjonsalder, er i dag kognitivt sterke, høyst oppegående og ressurssterke personer. Det er derfor nødvendig å tenke riktige løsninger også for seniorene, og at også seniorer kan ha helt andre behov enn hva man ofte tradisjonelt har tenkt.
Seniorer kan også være «yngre pleietrengende» på en måte som må tas hensyn til i denne sammenheng.
For mennesker i tilsvarende situasjon som Kim-Erik er det for lenge å vente på utredning av retningslinjer for pleietilbud i fremtiden. De må derfor ivaretas så raskt som mulig.
Samtidig må det jobbes for at alle brukere, uavhengig av fysisk alder, får et tilbud som ivaretar hele mennesket under rehabilitering, gjennom en pleietrengende livsfase og ved livets slutt.
