Fra lokaldemokrati til styring gjennom innsigelser?
Lørdag 20. januar kunne vi lese om at meglingen mellom Bærum kommune på den ene siden og Statens vegvesen, Statsforvalteren og Akershus fylkeskommune på den andre siden, hadde brutt sammen. Meglingen handlet om to viktige punkter i Bærums kommuneplan, antall parkeringsplasser i nybygg, såkalt parkeringsnorm, og hvor mye det skal bygges langs Kolsåsbanen.
Nå blir saken oversendt Kommunal- og distriktsdepartementet for endelig avgjørelse. At slike saker blir avgjort av staten, og ikke i kommunestyret, er veldig uheldig for vårt lokale selvstyre. Og det virker som om at stadig flere saker går den veien, at statlige organer og fylkeskommunen kommer med innsigelser mot kommunale vedtak.
Statens vegvesen og Statsforvalteren er mektige statlige organer, som ikke er tilbakeholdne med å bruke sin innsigelsesrett. Dessverre er fylkeskommunen også ofte ute med innsigelser mot det ene og det andre.
Det betyr altså at de kan sette kommunale vedtak til side, fordi disse etter statens og fylkeskommunens mening ikke er i tråd med overordnede planer, statlige føringer eller inngåtte avtaler mellom partene. For slikt blir det stadig mer av, handlingsrommet krymper for våre kommunepolitikere.
«Dere har fått T-bane til mange milliarder, da må dere bygge flere boliger langs banen,» er argumentasjonen i innsigelsen om bygging langs Kolsåsbanen.
Det ble visstnok inngått en avtale om det da det ble bevilget penger til modernisering av banen for snart 20 år siden. Selv om banen har ligget der siden 1930-tallet, og kommunen faktisk ønsker en «moderat» utbygging langs banen. Det holder ikke for staten, ordet «moderat» må vekk.
Samme med parkeringsnormen. Det holder ikke at et stort flertall i kommunestyret ønsker noen flere parkeringsplasser enn Statsforvalteren og Statens vegvesen. De vil diktere antallet når vi skal bygge nye leiligheter i kommunen vår, og nøler ikke med å sette det lokale folkestyret til side.
Når våre folkevalgte i kommunen stadig vekk møtes med slike innsigelser, må vi spørre om dette er en ønsket utvikling.
Vil vi at stadig flere saker skal avgjøres av anonyme byråkrater i Statens vegvesen, hos Statsforvalteren eller i fylkeskommunen? Eller blir vedtakene best, når de fattes av dem som er nærmest innbyggerne, nemlig de politikerne vi har valgt inn i styre og stell? «Den vet best hvor skoen trykker, som har den på», som det heter. Dessuten er terskelen mye lavere for kontakt mellom innbyggerne og lokalpolitikerne enn mellom innbyggerne og ansatte i statlige organer.
Velgerne kan bytte ut politikerne hvert fjerde år hvis de er misfornøyde med enkeltvedtak eller utviklingen generelt. Politikerne blir stilt til ansvar. Det blir ikke byråkratene. De sitter på sine kontorer, og tror de vet best, mens de overkjører våre folkevalgte, år etter år.
Jeg mener at styring gjennom innsigelser er i ferd med å uthule vårt lokale selvstyre. Vi må verne om lokaldemokratiet vårt og dempe iveren i statlige organer til å komme med stadig nye innsigelser.
