Gjelder ikke demokratiet for de små tingene?

Jeg har drevet med politikk i et år. I denne tiden har jeg lært meg at ikke alt handler om oljen eller koronakrisen, men også om de små tingene som påvirker bare noen få.

Da jeg var 14 år, fikk jeg jobb på Baker Hansen på Bekkestua. Utenfor kafeen er det en lekeplass som blir utrolig mye brukt av folk som kommer til Bekkestua. Hver uke tar jeg meg tid til å snakke med noen som sitter der og drikker kaffen sin.

«Vi som er foreldre, får endelig ta oss en liten pause og la barna leke litt», er det jeg ofte hører fra foreldre. De får tid til å puste og slappe av og nyte maten mens barna leker.

«Hva skal barna gjøre hvis de ikke har noen steder å være?» er det jeg hører fra den eldre generasjonen. De bryr seg om barna som er flere generasjoner yngre enn dem, og de vil at barna skal kose seg i den korte tiden de er i Bekkestua sentrum.

Da jeg kom til Bærum i 2012, var jeg åtte år gammel, altså litt for gammel for denne lekeplassen. Jeg skulle ønske at jeg kunne leke der, fordi den latteren du hører hos de unge som leker der, høres uforglemmelig ut.

At vi ikke skal ta lekeplassen vekk, er ikke bare et ønske fra meg, men fra folket som bor på Bekkestua. De ønsker å ha den, fordi den er et sted i sentrum som alle kan benytte seg av på hver sin måte.

Sist gang jeg sjekket var Norge og Bærum demokratisk, derfor er det viktig at vi hører på folka som faktisk bor på Bekkestua.