Korpsbevegelsen – en modell for samfunnsbygging?

Norges Musikkorps Forbund organiserer vel 1.600 korps med nesten 60.000 medlemmer. Det er ingen overdrivelse å si at korpsene tilhører infrastrukturen i norske lokalsamfunn. Selv er jeg oppflasket i denne bevegelsen. Min oldefar Anton Strand grunnla forløperen til Skui og Emma Hjorth skolekorps i 1917. Alle generasjoner i familien har siden stilt opp, og mange av mine beste barndomsminner er knyttet til korpset.

Etter flaggheising på Skui skole grytidlig 17. mai bar det rett til Emma Hjorths Hjem. Derfra arbeidet vi oss oppover gjennom bygda sammen med barnetoget. Vi ga alt vi hadde, og jeg glemmer aldri de tindrende øynene vi møtte på Emma Hjorth. Vi var mektig stolte over å få bidra til 17. mai-stemning i hele Skui krets. Samtidig opplevde vi det store ansvaret som litt skummelt.

Sett fra et voksent ståsted er bildet mye større: Korpset virker inkluderende og aktiviserende; det er en viktig del av dannelses- og sosialiseringsprosessen for barn og unge. Korpset bygger Skui-identitet, og høydepunktet, nasjonaldagen, er resultat av hardt arbeid – både musikalsk og praktisk. Utallige øvinger, tilrettelegging fra skolens side, loppemarkeder, dugnader, stor foreldreinnsats – alt er nødvendig for sluttresultatet.

De to siste månedene har landet vårt opplevd en omstillingsprosess få kunne forestille seg. Vi har deltatt i en vellykket nasjonal dugnad og skal nå arbeide oss tilbake til en ny normaltilstand. Terrenget er delvis ukjent, og brukbare kart er mangelvare. Jeg tror vi kan la oss inspirere av korpsbevegelsen.

Lagspill og fellesskap er korpsets grunnmur. Summen av alle bidrag utgjør korpsets nivå, og det kreves disiplin og innsats av samtlige. Oppgaven vi som samfunn står foran, vil kreve det samme. Veien tilbake blir bratt, og risikoen for polarisering er til stede. I år, ved 75-årsjubileet for frigjøringen, er det naturlig å minne om at demokrati og samhold ikke kan tas for gitt. Statsministeren har for eksempel uttrykt bekymring for at krisen kan gi grunnlag for økt ekstremisme.

Jo raskere og jo mer samfunnet endrer seg, jo større er behovet for at mennesker samhandler og utvikler felles forståelse. Det har vi nettopp erfart i praksis. Vi sto sammen gjennom de to månedene vi har bak oss, og det må vi klare også i neste fase. Korpsånd er nødvendig for å bygge opp igjen det viruset rev ned.

Økt digitalisering er en sannsynlig konsekvens av korona-perioden. Befolkningen har styrket sin digitale kompetanse, rett og slett for å kunne fungere på hjemmekontoret. Effektivitetsgevinsten er positiv, men på bekostning av fellesskapsfølelse og samhold. Uansett hva Facebook-sjef Mark Zuckerberg utvikler og bringer til torgs vil han aldri kunne tilføre samfunnet korpsets kvaliteter. Digitaliseringen fragmenterer – korpset forener. Det er en del av limet i samfunnet.