Kina vinner, det norske demokratiet taper

2.juni skriver Matlary om Norge og Europas avmakt i møte med Kinas antidemokratiske handlinger internasjonalt. Kinas forfølgelse, drap og fengsling av opposisjonelle er for lengst blitt hverdagskost. En nyere utvikling er imidlertid Kinas målrettede arbeid for å gjøre regimet sitt internasjonalt, også i Europa.

Den greske havnen Piraeus er et godt eksempel fra 2016. Kina skulle stå for brorparten av investeringene i havnen. Da EU noen måneder senere skulle vedta sin årlige kritikk av Kina, brukte Hellas sin vetorett for å blokkere kritikken. Medall sannsynlighet ble greske myndigheter utsatt for press fra Kina. At Kina har eierinteresser i Norge er derfor urovekkende. Noen vil hevde det er uproblematisk, all den tid den Oljefondet har kjøpt opp selskaper i andre land. Forskjellen må likevel være at Kina fremmer helt andre verdier enn Norge.

Argumenter om de økonomiske konsekvensene av å ta kampen har vært rådende. Norskeksport til Kina er riktignok verdt 5 milliarder. Men tap av demokrati og liberale verdier kan også kvantifiseres. Hvor mange milliarder har ikke norsk økonomi nytt av det liberale multilaterale systemet og den tillit demokratiet skaper?

Primærstandpunktet bør uansett ikke være økonomisk, men prinsipielt. Hvor står vi den dagen det kommer intense krav fra kinesiske myndigheter, på bekostning av våre liberale og demokratiske verdier? Det er på tide at våre fremste norske og europeiske tar kampen mot Kina. Hvis ikke kan dette bære riktig galt avsted.