Regjeringen flår Asker og Bærum
Igjen må politikerne i Asker og Bærum svinge sparekniven. Hadde det handlet om å sette tæring etter næring, ville det vært forståelig. Derimot handler det om å bøte på skadevirkningene av regjeringens forslag om å overføre skatteinntekter opptjent i våre to kommuner til andre formål.
Regjeringens forslag til skatteutjevning vil få alvorlige og direkte konsekvenser for innbyggerne i Asker og Bærum. Det må gjennomføres nye kutt i størrelsesorden 1 milliard kroner de neste årene, uten tid til omstilling. Dette er målrettet og villet politikk fra den rødgrønne regjeringen som fører en ignorant politikk mot våre to kommuner.
Dette er dramatisk.
Med dagens inntektssystem bidrar Asker og Bærum allerede med om lag 3 milliarder kroner i omfordeling til andre kommuner. Asker og Bærum er en skattesterke kommuner og skal nå trekkes 63 prosent av differansen mellom skatteinngang per innbygger og landsgjennomsnittet.
Asker og Bærum er slett ikke lenger såkalte rike kommuner.
Gradvis er flertallet av norske kommuner gjort økonomisk avhengig av staten. Inntektssystemet oppgave er å utjevne økonomiske forskjeller mellom kommunene. Målet er et likeverdig tjenestetilbud uavhengig av bostedskommune.
Det er politisk enighet på tvers av partiene at det må være en viss omfordeling av skatteinntektene for å unngå at det blir for store forskjeller mellom kommunene. Men er det rimelig å forvente at tjenestetilbudet skal være likt når evnen til å finansiere tjenestene er så ulik mellom kommunene? Begrunnelsen er det tilslørte begrepet rettferdighet.
Hovedregelen i det norske skattesystemet er at personlige skattytere er skattepliktige til bostedskommunen. Det må være lov til å spørre om det er rettferdig at så uforholdsmessige store summer årlig «eksporteres» ut av Asker og Bærum, og hvilken innvirkning dette kan ha på skatteviljen på sikt.
Det er i dag et for stort misforhold mellom de inntektene som opptjenes i Asker og Bærum, og skatteinntektene som blir igjen i våre to kommuner. Dette er også et spørsmål om rettferdighet.
Dersom et likt tjenestetilbud er en overordnet politisk målsetting, ja da bør regjeringen gjøre noe med kommunestrukturen her i landet. Men viljen til dette er null i den rødgrønne regjeringen. Trenger vi kommuner som er mindre enn et borettslag?
Statens omfordelingspolitikk medfører at det vanskeliggjør å legge til rette for flere innbyggere. Når nye innbyggere betyr netto kostnader for kommunene til bygging av skoler, barnehager og veier, er det et faresignal som truer samfunnsutviklingen. Konsekvensen kan bli dramatisk høyere boligpriser, spesielt i et pressområde som Asker og Bærum.
Når kommunene heller gjennom regjeringens forslag får beholde mindre av formuesskatten og utbytteskatten, svekker dette insentivene for å legge til rette for næringsutvikling og bedriftsetableringer. I sum fører dette til at kommunene kan bli uinteressert i å øke innbyggerantallet og heller ikke legger til rette for nye bedriftsetableringer.
Slik fører den statlige virkemiddelbruken galt av sted for lokalsamfunnene.
Da er de såkalt «rike» og «fattige» kommunene havnet i samme båt uten at det grunnleggende utfordringene blir løst.
Når det snart ikke mer å hente fra de såkalte rike kommune, hva gjør man da med Kommune-Norge?
