Skam og rusavhengighet går hånd i hånd
Man kan ikke straffe noen til å bli kvitt problemene sine. Derfor er det synd at Arbeiderpartiet vil stemme ned rusreformen og fortsette det feilslåtte regimet med straff i stedet for hjelp for rusmisbrukere.
Vi er på overtid når det gjelder å få i gang en rusreform. Den gjelder i størst grad de som sitter på bakerste benk i klasserommet. De som sliter hardest økonomisk uten å få seg jobb. De som har blitt hengt ut av samfunnet, og de som vil ta del i fellesskapet uten å bli tatt imot.
Det er helt åpenbart at de helsemessige konsekvensene narkotika har hatt for samfunnet vårt er en tragedie. Men kanskje enda verre er hvordan vi som samfunn har behandlet rusavhengige gjennom tidene.
Til alle som ikke kjenner noen som sliter med en slik diagnose, se for dere følgende scenario:
Yngstemann i familien sliter med en alvorlig lidelse. Ville du latt politiet ransake han og kledd han naken? Ville du latt dem søke hvert eneste hulrom og kateter i kjønnsorganene hans for å finne rusen?
Verst av alt er kanskje behandlingen som ble gitt til Espen, som måtte kjenne på kriminaliseringen knyttet til det å være rusavhengig fra da han var 16 år. Han og familien er nemlig kjerneeksempelet på hvem dagens lovverk går utover.
I et leserinnlegg i Dagsavisen skriver foreldrene til Espen: «Han ble ofte stoppet og kontrollert for stoff. Selv for 2–3 gram hasj opplevde han å bli tatt med til politistasjonen og kastet på glattcelle. En dag ransaket også politiet boligen vår med narkohund på leting etter hasj. Espen følte seg forfulgt og var provosert over den behandlingen han fikk.»
Kriminaliseringen og fordømmelsen førte til at Espen og hans familie slet med å fortelle om rusavhengigheten hans til noen andre. Deres historie er bare ett av flere eksempler på hvor skadelig straff kan være og hvilken skam det påfører de som egentlig trenger hjelp.
Alle er enige om at narkotikamisbruk er skadelig, men har vi grunn til å tro at rusavhengige innser dette gjennom straff? Narkotikamisbruk skal åpenbart få konsekvenser, men det hjelper ikke å bruke straff som et virkemiddel.
Dersom Arbeiderpartiet mener at det kun er de tunge rusmisbrukerne som skal slippe å få straff, bør de også kunne gi svar på hva det er som skiller de tunge rusavhengige fra dem som er på vei til å bli det. Konsekvensen av politikken deres blir fort at de som tar narkotika, fortsetter å få straff helt frem til de blir såpass tunge rusmisbrukere, at veien tilbake til samfunnet – etter bøter, fengselsopphold og skam – er lengre enn det den var da man først ble tatt.
Med dagens lovverk kan vi bare håpe på at ungdommen heller lytter til en bot fra politiet på 10.000 kroner enn veiledninger og anbefalinger fra en psykolog. Men all forskning viser at det ikke hjelper.
Det er på tide at rusavhengige blir møtt med åpenhet, hjelp og forståelse – ikke straff og skam.
