Spørsmålet om et sted å gå til må vektlegges
Frykten for et redusert dagtilbud til psykisk utviklingshemmede i Bærum har vært omtalt i Budstikka den siste tiden. I økonomimeldingen blir dette kuttet stoppet frem til jul. I praksis betyr det stans inntil det nye kommunestyret behandler budsjettet i desember. Det er bra, men høsten bør også brukes godt til å vurdere mer enn bare bevilgningsspørsmålet – nemlig viktige prinsipper i omsorgsdebatten.
Etter vår mening må vi se grundig på om modellen vi jobber etter, svarer til forventningene den bygger på om at boligen skal være det naturlige utgangspunkt for et fullverdig liv i den forstand at alt du gjør skal ivaretas derifra, eller om ansvaret for det fullverdige liv må ha flere ben å stå på.
Ideelt sett skal boligen være der du er hjemme, spiser, hygger deg med de andre og får hjelp til å komme på aktiviteter, jobb, ferie med mer. Men boligen skal derimot normalt ikke være et heldøgns totaltilbud – et sted du må være hele tiden.
Et slikt konsept kan fort ha likhetstrekk med de HVPU-institusjonene (helsevernet for psykisk utviklingshemmede) som ble lagt ned for mange år siden. Det er en viktig nyanse mellom et sted å være hjemme og å bo på et hjem.
Saken handler om tilstrekkelige midler til å opprettholde dagsentertilbudet. Men egentlig handler saken om et viktig prinsipp, nemlig å få lov til å komme ut fra boligen på aktivitet/jobb slik det er vanlig i vårt samfunn.
I dag diskuterer man en bekymring over hjemmeisolasjonen som oppsto under pandemien for folk flest. Det var uheldig for mange å bli sittende alene på hjemmekontor over tid.
I et perspektiv av at vi mennesker har behov for å møte andre, se andre vegger, motta annen stimuli, samhandle med mer blir det nødvendig å ha en organisering av tilbudet også for de som ikke kan velge seg bort fra «hjemmekontoret» uten vår hjelp. Spørsmålet om et sted å gå til må derfor vektlegges i debatten. Tett opp til problemstillingen om dagsenter/jobb er spørsmålet om støttekontakt.
Beboere som kommer fra sitt barndomshjem, mister i stor grad støttekontakttilbudet ved innflytting i bolig under henvisning til at boligen skal ivareta funksjoner som for eksempel å bli fulgt til noen aktiviteter, organisere ferier og ha et internt fellesskap. Da er det helt nødvendig at boligen rent faktisk ivaretar denne funksjonen.
Vi har derfor bedt om sak til politisk behandling om hvordan boligene fungerer vis-a-vis støttekontaktfunksjonen og når det gjelder ferie. Dette vil det være naturlig å se på samtidig som vi sikrer dagsentertilbudet.
Det gjøres mange grep i Bærum for å lykkes med gode tilbud til våre psykisk utviklingshemmede, men av og til bør man «trykke på pauseknappen» og tenke seg om, slik vi gjør i denne saken.
Et samfunn er alltid i endring, og det er helt avgjørende at man regelmessig reviderer både prinsipper og løsninger.
Fra vårt ståsted er det viktig at vi bruker høsten godt til å organisere støttekontakt, dagtilbud, arbeid og ferie slik at alle opplever å ha meningsfylte dager.
