Søk

Demokratiske utfordringer

Gjennom sommeren har det vært mange diskusjoner både lokalt, nasjonalt og internasjonalt som omhandler politikeres fremferd, ansvarsfraskrivelser og økonomiske disposisjoner.

Diskusjonene spenner fra enkelte politikeres fremferd i forbindelse med folkeavstemmingen i England, nominasjonskampen for presidentembetet i USA, politikernes håndtering av kommunereformen i Norge til honorardiskusjoner i Drammen.

På sosiale medier florerer det med personlige ytringer, kronikker og linker til avisoppslag.Det fremkommer mange mishagsytringer om politikere som gruppe. Ord som brukes er «elite», «maktmennesker», «sleipinger», «griske» osv.

At det på verdensbasis finnes mange dårlige politikere er hevet over enhver tvil. I stater med fraværende- eller begrenset grad av demokrati vet vi at det er slik. Verre er det når politikere i såkalt «åpne demokratier» misbruker befolkningen og velgernes tillitt. Politikere blir nominert av partiene og valgt av innbyggerne for å representere et tverrsnitt av befolkningen til å styre samfunnsutviklingen på demokratisk vis. Politikerne er «folkets» representanter og skal opptre deretter. Hvis avstanden mellom innbyggerne og deres valgte representanter blir for stor, oppfattes fort politikerne som en «elite» hvor beslutninger fattes over hodene på alle andre. Slik skal det ikke være.

Erfaringsmessig er interessen for politikk avhengig av levevilkår som omfatter sikkerhetspolitikk, arbeidsmarked, sosiale goder, offentlige tilbud og generell personlig trygghet og forutsigbarhet for den enkelte. I alle land med sosial uro øker interessen for politikk og særlig for enkle løsninger. Dette fører til polarisering hvor politikere med lettfattelige budskap og lovnader om bedre tider får gjennomslag. Vi vet at dette, opp gjennom historien, har ført til tap av demokratiske rettigheter og innføring av mer eller mindre totalitære stater.

I Norge har vi gjennom hele etterkrigstiden opplevd stadig bedring av levevilkårene for befolkningen. Vi har vært heldige fordi vi har unngått krig, vi fikk oljerikdommen som har finansiert vesentlige deler av dagens velferdsstat og vi har hatt gode politikere, med skiftende politisk tilhørlighet, i styrende posisjoner. I dagens norske samfunn er det derfor relativt små problemer og utfordringer sammenlignet med veldig mange andre land. De politiske diskusjonene blir derfor ofte svært detaljerte hvor skillelinjene og forskjellene mellom partiene blir vanskelige å se for «menigmann». Det blir fort diskusjoner og meningsbrytninger som fremstår kjedelige og uten interesse for de fleste. Dette er prisen vi betaler for å leve i et godt land som Norge.

Etter 30 år i arbeidslivet og snart 1 år i kommunepolitikken i Drammen leser jeg med forundring mange innlegg i dagspressen, på nett og i sosiale medier som harselerer over politikere og hvor usannheter og misvisende påstander forblir ubesvart. Lokalpolitikere fremstilles på en lite flatterende måte og dette er kanskje en av grunnene til at folk vegrer seg for å bruke fritiden sin på politiske verv. De fleste som bedriver politisk arbeid gjør dette ved siden av full jobb og betalingen er ikke å skryte stort av. Tvert imot må politikere forsake både inntekt, familieliv og andre interesser for å representere oss alle. Informasjonsmengden er enorm og det nedlegges et voldsomt arbeid hos representantene fra alle partier for å skaffe seg kunnskap og innsikt til å fatte gode beslutninger.

Ikke alle beslutninger blir likevel gode. Det kan skyldes forhold man ikke har kontroll over eller som ikke var kjent på tidspunktet beslutningen ble fattet. Det kan være at kompromisser må inngås og at sluttresultatet derfor ikke ble helt som forutsatt. Og det kan rett og slett gjøres feil i enkelte saker. Alle gjør feil beslutninger fra tid til annen – også politikere. Politikerne treffer valg på vegne av oss alle. Derfor er det viktig at vi har gode politikere som lytter til befolkningen og klarer å kommunisere og involvere i beslutningsprosesser. På den måten kan demokratiet styrkes fremfor mistillit og forakt overfor våre folkevalgte.