Det er ikke de unges språk som er problemet – det er voksnes taushet
Vi kan ikke lenger skyve mer av oppdrageransvaret over på skolen vår, når vi samtidig vet at skolen har større utfordringer enn noen gang tidligere knyttet til basisopplæringen. Foresatte har et hovedansvar for oppdragelsen av barna sine, for grensesetting både i forhold til skjerm og språk.
Takk til Jon Jacobsen for utfordrende kommentar i avisen, med egen advarsel i overskriften.
Ordlisten som fulgte med, kan også være nyttig, når vi beveger oss i bybildet. For hva er det egentlig som kommuniseres mellom de unge, som det er så flott å ha i sentrum?
Jeg jobber til daglig i skolen, og har hatt mange samtaler med elever om hva som er greit og ugreit å si til hverandre. Hva som kan sies på tull, men oppleves som vondt – og dermed virkelig. Grensene for hva som er greit flyttes når folkeskikken fjernes og vennligheten taper terreng. Kan vi fatte og begripe hvor de unge får dette fra?
Jacobsen peker på læreres opplevelse av realityprogram og sosiale medier som språklige opplæringsarenaer for ungdommer. Unge som får være kikkere inn i en fiktiv virkelighet av folk som skaper et levebrød av å leke gangstere, nedvurdere kvinner og være tøffe i kjeften. For noen av oss voksne, en fullstendig uinteressant verden, men for mange unge er dette den virkelige verden. En verden de forholder seg til og formes av.
I bybildet vårt hører vi nå vulgær, grov og krenkende språkbruk overalt. Skolegården er flyttet inn i byen. Lar vi voksne oss berøre av dette? Av unge som omtaler hverandre med begreper som rett og slett ikke hører noen steder hjemme? Skal de få lov til å tro at dette er greit?
Nope, tenker nå jeg. De unge ønsker at voksne reagerer, at lærerne og de voksne på skolen hjelper dem å lage regler. De ønsker også foreldrene på banen.
Der var jeg ved et hovedpunkt: vi kan ikke lenger skyve mer av oppdrageransvaret over på skolen vår, når vi samtidig vet at skolen har større utfordringer enn noen gang tidligere knyttet til basisopplæringen. Foresatte har et hovedansvar for oppdragelsen av barna sine, for grensesetting både i forhold til skjerm og språk. Foresatte må ta samtalen hjemme, si noe om hva de tenker er greit og innafor.
Men, vi er flere som bør bidra. Hvis vi alle ønsker et byrom der det er plass til alle, og der unge kan være unge – uten å bli hardere enn de trenger å være – må vi voksne også ta plass. Vi må reagere på ordbruken. Si fra til ungdommen, og være tydelig på at dette er ikke ok å si til hverandre.
Det handler ikke om å være moralpoliti, men om å være voksne. Om å vise at ord betyr noe, at språk former mennesker, og at grenser ikke oppstår av seg selv.
For hvis ingen voksne reagerer, er det ikke de unges språk som er det største problemet. Da er det vår taushet.
