En forfeilet industripolitikk
Det er behov for målrettede grep for å styrke næringsutviklingen i Fredrikstad. Nye tall viser en dramatisk negativ utvikling. De siste tyve årene er 40 prosent av den lokale industrien forsvunnet. Også i offentlig sektor er utviklingen negativ. Siden 2000 har antall arbeidsplasser i Norge økt med 19 prosent. I Fredrikstad er det i sum en nedgang på én prosent.Fredrikstad kommune har lenge hatt det som et hovedmål å bidra til vekst i arbeidsplasser. Det har ikke lykkes. Hva kan gjøres bedre?
En viktig forutsetning for å lykkes er å forstå sin egen begrensning. Som fortsatt fersk politiker opplever jeg stadig hvor lett det er å bli revet med av begeistring over gode formål. Som politikere vil vi gjerne at kommunen skal bidra overalt. Og det krever naturligvis innsats på alle fronter hvis vi skal gjøre Fredrikstad til den lille verdensbyen. Men kanskje hadde det tross alt vært bedre å fokusere på kjerneoppgavene?
Når det gjelder næringsutvikling og vekst i arbeidsplasser så er vi altså i en situasjon med en kritisk negativ utvikling. Da må Fredrikstad kommune fokusere på det som kommunen faktisk har kontroll over, og som det dermed er mulig å gjøre noe med. Etter min oppfatning er det tre områder som klart stikker seg frem.
Det første og enkleste er å avvikle den kommunale skatten som Fredrikstad har på investering i arbeidsplasser. Inneværende år ilegger kommunen næringslivet en eiendomsskatt på omkring 60 millioner kroner. Å fjerne den vil gjøre det mer attraktivt for industri å flytte til Fredrikstad, og mer attraktivt for våre lokale bedrifter å investere i nye arbeidsplasser.
Det andre kommunen bør gjøre er å sørge for næringsarealer. Europris flyttet til Moss fordi Fredrikstad kommune ikke kunne skaffe dem tomt. I disse dager står kampen om Batteriretur; en enda viktigere sak enn Europris i mine øyne. En nasjonalt vesentlig industriaktør har Fredrikstad som sitt førstevalg for en stor industriell utvikling, men kommunen sliter med å stille tomt til disposisjon. Igjen risikerer vi å tape. Dette er resultatet av en industripolitikk som har feilet.
Siden jeg kom inn i bystyret har jeg vært med på å diskutere Tofteberg som det nye industriområdet for Fredrikstad. Det er jo et åpenbart riktig grep, og kritisk nødvendig. Hva har skjedd på fire år? Omtrent ingenting. Med dagens tempo på rådhuset vil det fortsatt ta mange år – mange år – før noen industribedrift kan sette sine første folk i arbeid der.
For å sikre næringsarealer må vi gjøre flere ting. Det mest åpenbare er at vi må være skeptiske til å omgjøre eksisterende næringsarealer til andre formål. Dessuten må vi definere nye industriområder, og på en systematisk og langsiktig måte sørge for at disse områdene klargjøres for industri. En viktig del av dette planarbeidet er at vi ikke må blande industri og boliger for tett innpå hverandre.
Et tredje felt er kommunalt planarbeid. Hvor lang tid har det tatt å regulere FMV-området? Ett ti-år? To ti-år? Det er i hvert fall fortsatt ikke gjort. Ombyggingen av sykehuset på Cicignon er et annet eksempel. Siden 2001 har det vært klart at sykehusdriften skulle avsluttes. For fire år siden flyttet den siste pasienten ut. Investoren med bejublede planer for området har vært nær ved å gi opp på grunn av sen kommunal saksbehandling. Boligbygging er en viktig næring i Fredrikstad. Det er en forutsetning for at folk skal flytte hit. Et godt kommunalt planarbeid er avgjørende både for befolkningsvekst og for næringsutvikling.
I tillegg trenger næringslivet naturligvis bedre infrastruktur; vei, havn og jernbane. Men her er kommunen avhengig av et komplisert samspill med andre aktører, både fylkeskommune og stat – og også innbyggernes vilje til medfinansiering gjennom bompenger. Men de tre første punktene har kommunen selv full kontroll over. Vi trenger en næringspolitikk med klart fokus: Fjerne lokal særskatt; gjøre næringsarealer tilgjengelige; øke tempoet i den kommunale saksgangen. Det er et vesentlig behov for handling.
